Du har sikkert hørt løftet før: «De rike må betale mer.» Men hva skjer egentlig når de rike pakker koffertene? Her i Norge ser vi noe som minner faretruende om historiens største økonomiske kollaps – Sovjetunionen. Parallellene er ikke identiske, men mønsteret er skremmende likt: kapitalflukt når byrden overstiger verdien av å bli.
I begge tilfeller er det de immobile borgerne som sitter igjen med regningen når de kapitalkrevende flykter.
Når makteliten sikrer seg
På slutten av 1980-tallet kollapset Sovjetunionens økonomi. Statens inntekter, primært fra oljeeksport og vodka-monopoler, tørket inn. Men det var ikke vanlige borgere som flyktet først – det var Nomenklaturaen, kommunistpartiets maktelite.
De brukte innsiderkunnskap til å konvertere statlige aktiva til private, flyttbare midler gjennom korrupsjon og tvilsomme forretninger. Som våre egne advokater advarer om økt statlig tvangsmakt, så vi i Sovjetunionen hvordan staten først mistet kontrollen over verdiskapingen.
«Formuesskatten hemmer norske selskapers evne til å investere, og slår i hjel enhver gründerspire.» – Karin Thorburn, finansprofessor ved Norges Handelshøyskole
Konsekvensen var katastrofal for vanlige sovjetborgere: hyperinflasjon som utraderte pensjonistenes sparepenger, kollaps av subsidier på mat og bolig, og forfall av helsevesen og skolesystem. Dette var den ultimate, ufrivillige «avgiften» på de immobile.
Kapitalflukt i Norge – fra milliardærer til influencere
I Norge er mekanismene annerledes, men resultatet det samme. Vi har unikt høyt skattetrykk på privat eierskap. Profiler som Kjell Inge Røkke og Øystein Stray Spetalen har flyttet til Sveits, og begrunnet det med at det norske skatteregimet gjør det uforholdsmessig dyrt å bygge bedrifter i Norge.
Flukten har spredt seg til den yngre, digitale økonomien. Influencere og unge entreprenører som Oscar Westerlin melder flytting til lavskattland. Dette er moderne hjerneflukt – de tar med seg fremtidig inntektsskapende evne og skattebase.
Regjeringens svar? En strengere exit-skatt på urealisert gevinst. Staten erkjenner at den mister skatteinntekter, men forsterker signalet om et fiendtlig klima for bedriftsbyggere. Som ekspertene påpeker, trenger vi fri markedsøkonomi for å skape vekst.
Prestisje over folk – den norske sløsingen
I likhet med Sovjetunionens fokus på militærutgifter og politisk motiverte utgifter, opplever Norge at enorme midler bindes opp i prestisjeprosjekter mens velferden forfaller.
Milliardbeløp hentet fra fellesskapet brukes på risikofylt grønn industri som batterisatsinger. Disse midlene bindes opp i prosjekter med usikker lønnsomhet, mens kommunene mangler midler til grunnleggende drift. Byråkratiet vokser, nye reguleringer kveler små- og mellomstore bedrifter.
Bruddet på den sosiale kontrakten
Den mest smertefulle parallellen er hvem som får regningen. Nordmenn opplever en dobbel svikt: de betaler mer, men får mindre tilbake.
Ta solcellesaken som et lite, men skarpt eksempel. Først ble folk oppfordret til å investere i solcellepaneler, så kom usikkerheten rundt beskatning av solgt strøm. Det viser hvordan politisk uforutsigbarhet lar vanlige borgere sitte igjen med investeringskostnaden.
Ved å koble Norges felleseide vannkraft til internasjonale børspriser høster staten enorme inntekter fra en fellesressurs. Ironisk nok må borgerne – de egentlige eierne – betale skyhøye strømpriser. Dette er en moderne form for skjult skatt og et grovt brudd på den sosiale kontrakten.
Ensomheten til de immobile
Kuttene treffer nesten utelukkende de mest sårbare gruppene. Når skatteinntektene fra de rike forsvinner og milliardbeløp bindes opp i grønne prestisjeprosjekter, må kommunene stramme inn. Som entreprenørskapssaken viser, må folk finne egne løsninger når staten svikter.
«Det begynner å minne meg mer og mer om Norge. Storbritannia har gått til helvete, som Norge.» – John Fredriksen, norsk shippingmagnat
Det kuttes sjelden i ideologiske prosjekter eller byråkrati. Kuttene rettes mot kjernen av velferdsstaten: eldreomsorg, sykehuskapasitet og skoletilbud for barn. Det er her parallellen til Sovjetunionen blir mest smertelig.
Vanlige folk – de som er for lite mobile eller for lite rike til å flytte – sitter igjen med konsekvensene: høyere kostnader, inflasjon og en velferdsstat som leverer dårligere tjenester. Den politiske seieren over «de rike» betales av vanlige borgere.
Historiens advarsel
Historien har vist at når en stat mister tillit, enten gjennom kollaps eller ved å pålegge en byrde som mobil kapital ikke aksepterer, vil kapitalen flykte. Som USA-eksemplet viser, får politisk spill reelle konsekvenser for borgerne.
Når staten øker byrden på mobil kapital til et punkt der den flykter, og samtidig sliter med å levere på den sosiale kontrakten, signaliserer dette systemisk ubalanse. Uansett om systemet er kommunistisk eller kapitalistisk, er konsekvensen historisk forutsigbar.
Spørsmålet er ikke om Norge vil kollapse som Sovjetunionen, men om regjeringen har råd til å miste sin mobile skattebase mens den pålegger folket en dobbel byrde: økte kostnader og reduserte tjenester.
Den sosiale kontrakten er under press. Som finansekspertene påpeker, trengs et fritt marked for å skape verdier. Historien har vist hvem som sitter igjen med svarteper når eliten pakker kofferten – og det er ikke de som hadde råd til å rømme.
Er du bekymret for Norges økonomiske fremtid? Følg Liberalistisk Allianse Norge for mer innsikt i hvordan vi kan bygge et samfunn basert på frihet, ikke tvang.
Liberalistisk Allianse Norge
