Klima- og miljøminister Andreas Bjelland Eriksen leverer for tiden analyser som ville fått strykkarakter i grunnleggende økonomi. Hans utspill om at «totalmengden av tapt areal er for stor» avslører ikke bare en mangelfull matematisk forståelse, men en total mangel på respekt for verdiskaping og individuell eiendomsrett.
Ministeren opererer med en logikk som kun fungerer i de lukkede kontorene i hovedstaden. Mens han sender hundrevis av millioner norske skattekroner til Zambia for diffuse utslippskutt vi aldri vil se konturene av, struper han norske kommuners og grunneieres mulighet til å utvikle eget land. Regnestykket går ikke opp. Hvordan kan en ansvarlig statsråd rettferdiggjøre massiv kapitaleksport basert på usikker klimaeffekt, samtidig som han detaljstyrer norske arealer som om staten satt med fasiten for all fremtidig samfunnsnytte?
Dette er klassisk «skrivebordspolitikk». Byråkratene i departementet har definert en vilkårlig smertegrense for arealutnyttelse, fullstendig løsrevet fra lokale behov og markedsøkonomiske realiteter. Når Bjelland Eriksen snakker om «mengden» som er bygd ned, ignorerer han konsekvent verdien av det som faktisk er skapt. Boliger, arbeidsplasser og infrastruktur reduseres til negative tall i et ideologisk regneark. Vi ser lignende tendenser i andre byråkratiske prosesser, som når SSB skal forsøke å sette en prislapp på norsk natur.
Konsekvensen av denne politikken er økonomisk ødeleggende. Ved å fryse arealutviklingen basert på følelsesbaserte kvoter, driver staten bolig- og næringsprisene kunstig opp. Dette er i realiteten en skjult skattlegging av potensialet i Distrikts-Norge. Mens ministeren leker global klimahelt med sjekkheftet til norske skattebetalere, sørger han effektivt for at lokal vekst stagnerer under byrden av statlig regulering.
Vi står overfor en regjering som har byttet ut kalkulatoren med en moralsk pekefinger. Når virkeligheten ikke stemmer med kartet departementet har tegnet, er det terrenget – og de som faktisk skaper verdiene – som tvinges til å blø. Det er på tide å kreve politikere som forstår at arealforvaltning dreier seg om avveininger og frihet, ikke om å oppfylle abstrakte netto-null-visjoner ingen har råd til.
Liberalistisk Allianse Norge
