Det er noe dypt umoralsk over paradokset vi nå bevitner: Mens bomber faller i Midtøsten og usikkerheten herjer globale markeder, har den norske stat aldri vært rikere. Men i stedet for at denne ekstraordinære krigsprofitten kommer innbyggerne og næringslivet til gode gjennom lavere skatter, brukes den til å ese ut en allerede overvektig offentlig sektor. Dette er finansministerens store dekkoperasjon.
Sjeføkonom i SMB Norge, Terje Strøm, treffer spikeren på hodet når han påpeker at når staten blir rikere på kriser, burde faktisk innbyggere og bedrifter oppleve bedre tider. Realiteten er dessverre den motsatte. Vi ser en massiv overføring av verdier fra privat verdiskaping til statlig forvaltning, kamuflert bak ord som «trygghet» og «beredskap».
Krigsprofitt til staten, smuler til folket
Norge tjener grovt på at verden brenner. Høye energipriser og usikkerhet driver kronene inn i Oljefondet og statskassen. Men denne rikdommen stopper opp i departementene. I stedet for å bruke dette handlingsrommet til å styrke konkurransekraften for norske bedrifter, velger regjeringen å øke offentlige utgifter til svimlende 2 020,8 milliarder kroner i 2025.
La oss være ærlige om hva dette er: Dette er penger som suges ut av produktiv virksomhet og inn i et byråkratisk system som vokser helt uten magemål. Som vi tidligere har belyst i analysen av hvordan statens vekst finansierer vårt eget forfall, ser vi nå fasiten i makrotallene. Mens private investeringer økte med beskjedne 4,5 % i fjor, pumpet staten inn hele 9 % mer i egne prosjekter. Det offentlige eser ut dobbelt så raskt som det private næringslivet.
Det kunstige skillet mellom stat og individ
Politikerne forsøker å selge inn en fortelling om at en rik stat er lik et rikt samfunn. Det er en farlig illusjon. Når offentlig sektors andel av sysselsettingen har klatret fra 28,5 % i 2008 til 31,6 % i 2024, har vi passert et kritisk punkt. Vi nærmer oss en situasjon der en tredjedel av arbeidsstyrken lever av skattepengene som den minkende andelen i privat sektor genererer.
Dette er «skrivebordspolitikk» i praksis. Man oppretter kunstige skiller mellom offentlig velferd og privat profitt, og glemmer beleilig at uten privat profitt finnes det ingen velferd å fordele. Det minner om situasjoner der skatt i praksis blir plyndring av fremtidig vekstkraft. Politikerne har en urokkelig tro på at statlig pengebruk kan løse alle problemer. Resultatet er en sementering av statlig makt på bekostning av individets frihet.
Næringslivet kveles av «tryggheten»
Regjeringen kaller budsjettet for «trygghet». Men for hvem? For rørleggeren som kveles av formuesskatt på varelageret sitt? For gründeren som ser at staten støvsuger markedet for arbeidskraft og kapital? Det norske skattenivået er ikke en «dugnad»; det er et effektivt konkurransehinder. Vi ser dette mønsteret gjenta seg når pensjonister rammes av nye boligskatter, alt for å fôre en umettelig statskasse.
Et lavere skattetrykk er ikke en gave til de rike, slik venstresiden ynder å fremstille det. Det er en nødvendig forutsetning for at Norge skal ha noe å leve av etter oljen. Vi har en aldrende befolkning og en folketrygd som vil kreve ressurser vi snart ikke har. Å tro at vi kan møte denne fremtidsfellen ved å la staten vokse seg enda større nå, er økonomisk hasardspill.
SMB Norge har rett: Når nasjonen Norge tjener penger som gress på globale kriser, burde det merkes i lommeboka til de som skaper verdiene her hjemme. I stedet får vi en finansminister som bruker krigsprofitten som en dekkoperasjon for historisk offentlig sløsing. Vi trenger ikke mer statlig «trygghet» som ender i stagnasjon. Vi trenger frihet til å skape, investere og bygge landet uten at byråkratiet står i veien.
Liberalistisk Allianse Norge
