Det finnes et punkt hvor politiske visjoner møter fysiske lover. I Norge befinner dette punktet seg ofte et sted nord for moralsk posering og sør for sunn fornuft. Denne uken ble dette kollisjonspunktet brutalt synliggjort på en øde fjellovergang i Finnmark, i femten minusgrader.
Historien om pasienten som ble sittende strandet i kulda fordi el-taxien gikk tom for strøm, er dessverre mer enn en enkeltsak om uflaks. Det er et varslet resultat av det Frp-leder Sylvi Listhaug treffende kaller «hodeløs klimapolitikk». For redaksjonen i LA Norge representerer hendelsen selve essensen av hva som er galt med dagens styringsmodell: En byråkratisk overstyring der ideologiske måltall trumfer menneskelig sikkerhet og markedets realiteter. Mens mange ser på dette som et enkelttilfelle, ser vi det samme mønsteret som når lakseskatten ble en milliardsmell grunnet statlige feilkalkyler og ignorering av økonomiske realiteter.
Når kartet ikke stemmer med terrenget
Hendelsen i Finnmark, som først ble omtalt av NRK, er rystende lesning. En pasienttransport skal være trygghet i system. I stedet ble det en kamp mot elementene fordi kjøretøyet ikke var dimensjonert for oppgaven. Listhaug har helt rett når hun påpeker det «hårreisende» i at anbudskrav presser frem bruk av teknologi som ikke er moden for de tøffeste, arktiske forholdene.
Vi ser her konsekvensen av en anbudspolitikk som har gått fra å være et verktøy for kostnadseffektivitet til å bli et instrument for sosial ingeniørkunst. Når det offentlige setter absolutte krav om nullutslippskjøretøy i distrikter med lange avstander, ekstrem kulde og manglende ladeinfrastruktur, driver de et farlig spill med borgernes liv og helse. Det er en klassisk konflikt mellom sentralstyrt planøkonomisk tenkning og desentralisert virkelighet. Det er ikke rart at velgerne reagerer; vi ser nå et politisk jordskjelv der FrP fosser frem som en reaksjon mot nettopp denne formen for overstyring.
Politikere og byråkrater i oppvarmede kontorer i Oslo kan vedta at Norge skal være verdensledende på elbil. Men batterikjemi bryr seg ikke om stortingsmeldinger. I streng kulde reduseres rekkevidden drastisk. Dette er en fysisk realitet private aktører ville tatt hensyn til dersom de fikk operere fritt. I et fritt marked ville taxiselskapet valgt det kjøretøyet som sikrer at jobben blir gjort – sannsynligvis en dieselbil i dette tilfellet – for å unngå kontraktsbrudd og tap av omdømme. Men når staten dikterer teknologien gjennom rigide anbudskrav, fjernes denne sikkerhetsventilen.
Markedssvikt eller styringssvikt?
Man hører ofte at markedet må reguleres for å ta vare på de svake. Her ser vi det motsatte: Reguleringen setter de svake i fare. Dette føyer seg inn i rekken av saker vi har dekket i LA Norge, hvor statlig innblanding skaper ineffektivitet og risiko.
Vi har tidligere skrevet om hvordan uforutsigbare politiske rammevilkår har ført til et milliardkrav mot staten fra utbyggere. Fellesnevneren er slående: Enten det gjelder eiendomsutvikling eller pasienttransport, skaper politikere regler basert på ønsketenkning fremfor konsekvensutredning. I erstatningssaken ser vi de økonomiske kostnadene av politisk risiko; i Finnmark ser vi de menneskelige kostnadene.
Det er fundamentalt paradoksalt at staten, som skal garantere for innbyggernes sikkerhet, selv blir risikofaktoren gjennom overivrige miljøkrav. Mens private aktører straffes hardt for feilvurderinger, virker det offentlige systemet immunt mot selvkritikk inntil skandalen er et faktum.
Lærdommen vi nekter å ta
Hvorfor er det så vanskelig å slippe markedskreftene til? Svaret ligger i en overtro på at politikere vet best. Vi har sett skadevirkningene av denne tankegangen i energipolitikken og i skattespørsmål. De tror de kan styre utviklingen med et pennestrøk, uaktet at markedet alltid vil straffe dem som ignorerer virkeligheten.
Listhaugs kritikk omtales som «slakt», men den burde egentlig vært en selvfølgelighet. Et liberalistisk samfunnssyn handler ikke om å være imot ny teknologi. Tvert imot. Elbiler er fantastiske der de fungerer. Men teknologiskifet må skje nedenfra og opp, drevet av forbrukernes valg og teknologiens modenhet, ikke gjennom tvangstrøye-anbud fra det offentlige.
Når vi ser til utlandet, for eksempel til Javier Mileis Argentina, ser vi en gryende forståelse for at staten er problemet, ikke løsningen. Der demonteres nå meningsløse reguleringer for å gi plass til sunn fornuft og økonomisk vekst. Her hjemme tviholder vi på detaljstyringen, selv når det betyr at syke mennesker fryser på fjellet.
Konklusjon: Tilbake til virkeligheten
Saken fra Finnmark må bli en vekker. Kravspesifikasjoner i offentlige anbud må renses for politisk symbolikk. Hovedmålet for pasienttransport er å frakte pasienten trygt fra A til B, ikke å pynte på kommune-Norges klimaregnskap.
Hvis vi skal unngå flere slike farlige situasjoner, må vi gjeninnføre tilliten til de som faktisk utfører jobben. Taxisjåføren i Finnmark vet bedre enn byråkraten i hovedstaden hvilken bil som tåler vinterstormen. La dem velge verktøyet sitt selv. Det er på tide at vi slutter å ofre sikkerhet og fornuft på alteret til en «hodeløs klimapolitikk».
Liberalistisk Allianse Norge
