Ine Eriksen Søreide og Høyre varsler ny EU-kamp, kutt i sykelønn og fjerning av formuesskatten. Men bak de store ordene skjuler det seg et urovekkende paradoks: Mens døren til Brussel åpnes på vidt gap, er garantien for norske bedriftseiere i ferd med å forvitre i det stille.
Høyres påtroppende leder har kastet hansken. I et ferskt intervju tegner Ine Eriksen Søreide opp kartet for partiets fremtid. Budskapet er klokkeklart: Norge trenger en ny EU-debatt, sykelønnsordningen er ikke lenger en «fredet ku», og formuesskatten skal bort. Ved første øyekast kan dette virke som musikk i ørene på enhver liberalist som ønsker markedsadgang og kutt i offentlige utgifter.
Men vi må se bak overskriftene. Det Søreide egentlig presenterer, er en tofrontskrig mot norsk selvråderett. På den ene siden vil hun binde oss tettere til et overnasjonalt byråkrati i Brussel, og på den andre siden serverer hun løfter om skattelette som står i grell kontrast til signalene fra partiets eget programarbeid. Er dette reell politikk for verdiskaping, eller er det salg av suverenitet forkledd som ansvarlighet? Det minner om situasjonen der EU-eliten forsøker å manøvrere i et stadig mer komplekst geopolitisk landskap uten å ta inn over seg realitetene på bakken.
Drømmen om Brussel – marerittet for suvereniteten
Søreide bruker dagens usikre verdensbilde som brekkstang for å gjenåpne EU-spørsmålet. Argumentet er at «verden er annerledes nå», og at vi trenger tryggheten i fellesskapet. Det er en retorikk som spiller på frykt fremfor fakta. Å flytte makt fra folkevalgte i Oslo til ikke-valgte teknokrater i EU-kommisjonen er ikke å styrke Norges posisjon – det er å abdisere.
For en liberalist er desentralisering av makt et kjerneprinsipp. EUs utvikling går i motsatt retning; mot økt detaljstyring, overnasjonal regulering og klimapolitisk «skrivebordspolitikk» som treffer bredt og blindt. Vi ser ofte hvordan politisk ideologi knuser virkelighetens verdiskaping, og EU-systemet er dessverre kroneksempelet på dette. Norsk vannkraft er allerede blitt en handelsvare i et europeisk marked med skyhøye priser, noe som rammer både husholdninger og næringsliv.
Skattebløffen: Retorikk vs. Realitet
Samtidig som EU-fanen heises, gjentar Søreide mantraet om at formuesskatten skal fjernes. Men her må vi lytte nøye til hva som ikke sies. Mens Søreide snakker høyt på TV, viser lekkasjer fra Høyres programkomité at partiet i realiteten toner ned kampen mot formuesskatt på arbeidende kapital. Begrepet er i ferd med å vaskes ut av programmet.
Dette er illevarslende. Formuesskatten fungerer som en ren konfiskering av norsk eierskap. Den tvinger lokale gründere til å tappe bedriftene for likviditet for å betale skatt på papirverdier – penger som skulle gått til investeringer og arbeidsplasser. Når landets største opposisjonsparti vakler og prioriterer plass ved EUs voksenbord fremfor reelle skattekutt, står norske verdiskapere alene. Vi har tidligere sett hvordan denne typen statlige energigranatsjokk og skattetrykk kveler initiativrikdommen i distriktene.
Sykelønn: Et nødvendig onde, eller agn?
At Søreide tør å utfordre sykelønnsordningen, skal hun ha ros for. I en tid der offentlige utgifter eser ut, er kutt i ytelser helt nødvendig for å sikre bærekraft. Liberalismen handler om at det skal lønne seg å jobbe, og at staten ikke skal overta individets ansvar.
Men spørsmålet er om dette utspillet kun er et taktisk agn for å blidgjøre den økonomiske høyresiden, mens det virkelige prosjektet er europeisk integrasjon. Kutt i sykelønn er upopulært. EU-medlemskap er splittende. Ved å kjøre begge sakene samtidig, risikerer Høyre å skape så mye støy at ingen av delene blir gjennomført skikkelig. Resultatet kan bli at vi ender opp med EUs byråkrati og med dagens kvelende skattetrykk.
Norge som filial, ikke nasjon
Søreides utenrikspolitiske orientering bærer preg av en dyp skepsis til realpolitisk pragmatisme. I stedet for å se mot deregulering og vekst som skaper velstand, søker hun mot EUs regulatoriske trygghet. Det er et valg mellom innovasjon og stagnasjon. Hvis Høyre får viljen sin, risikerer vi et Norge som fungerer som en lydig filial under Brussel, strippet for våre naturlige konkurransefortrinn.
Vi trenger ikke mer overstyring fra Europa. Vi trenger politikere som fjerner lenkene på norsk næringsliv, kutter skattene på arbeidende kapital nå, og lar norske bedriftseiere beholde verdiene de selv skaper. Alt annet er bare en omvei til ytterligere statlig og overstatlig kontroll.
Liberalistisk Allianse Norge
