Regjeringens definisjon av et «bedre togtilbud» til Oslo Lufthavn innebærer i praksis færre avganger i timen. Det er den brutale realiteten etter at statsråden har forsøkt å selge inn avviklingen av Flytoget som en seier for de reisende.
Det er en retorisk prestasjon kun byråkrater kan være stolte av: Å fjerne et av landets mest veldrevne, kundefokuserte og lønnsomme transporttilbud for å tvinge passasjerene inn i den statlige monopolisten Vys fold. Resultatet? Det som på papiret kalles «full integrering», betyr i virkeligheten at hyppigheten i avganger kuttes. Opposisjonen har helt rett når de påpeker at regjeringen driver med nyspråk; å kalle tilbudskutt for «forbedring» er en hån mot reisende som verdsetter tid og forutsigbarhet.
Kjernen i konflikten er den ideologiske aversjonen mot at Flytoget opererer som en spesialisert aktør på siden av det tunge statsmaskineriet. Flytoget har lykkes nettopp fordi de har fokusert på ett produkt: Å få folk raskt og presist til og fra flyplassen. Ved å legge ned dette tilbudet og blande det inn i den generelle pendlertrafikken under Vy, ofres kvalitet på alteret for likhet.
Argumentet fra regjeringshold er at kapasiteten utnyttes bedre hvis alle tog er åpne for alle. Teoretisk ser det pent ut i et Excel-ark i Samferdselsdepartementet. I den virkelige verden, der folk skal rekke fly og møter, betyr det slutten på «alltid et tog som går». Vi bytter ut et premiumtilbud som fungerer, med en statlig lapskaus som historisk sett har slitt med punktlighet og kundetilfredshet.
Her til lands ser vi en bekymringsfull trend der ideologi trumfer effektivitet. Mileis luftfartsrevolusjon: En leksjon for Norge viser hvordan deregulering kan skape vekst, mens vi her hjemme gjør det motsatte: Vi sentraliserer, monopoliserer og reduserer valgfriheten. Det er «skrivebordspolitikk» på sitt verste, der systemets behov for orden trumfer togreisendes behov for effektivitet.
Liberalistisk Allianse Norge
