Sissener: Oppgjør med politisk stormannsgalskap

Finansnestor Jan Petter Sissener går nå hardt ut mot det han beskriver som en farlig stormannsgalskap i den norske politiske eliten. I et utilslørt oppgjør med dagens styringskultur slår han fast det mange i næringslivet lenge har observert: «Vi har politikere her i Norge som tror de skal redde verden.»

Utspillet treffer kjernen i den økende kløften mellom politiske visjoner og økonomiske realiteter. Mens norske bedriftseiere kjemper mot uforutsigbare rammevilkår og et skattetrykk som tvinger kapital ut av landet, fremstår styringsmaktene mer opptatt av internasjonale prestisjeprosjekter enn av nasjonal verdiskaping. Sisseners kritikk belyser hvordan Norge påtar seg en rolle som global moralsk supermakt, der regningen for ambisjonene skyves over på skattebetalere og private virksomheter.

Dette er klassisk skrivebordspolitikk. Beslutninger tas basert på ideologiske modeller om det grønne skiftet og internasjonal solidaritet, ofte fullstendig løsrevet fra de faktiske konsekvensene for norsk økonomi. Når Sissener advarer mot politikere som opptrer som verdensfrelsere, peker han på en systemfeil der symbolpolitikk trumfer matematikk. Vi ser dette tydelig i en kald skulder til verdiskapere og statlige energisjokk, i bistandsbudsjettene og i en reguleringsiver som kveler privat initiativ.

Konsekvensen av denne hybrisen er svekket konkurransekraft. Investorer forlater ikke landet fordi de mangler vilje til å bidra, men fordi de ikke kan forholde seg til en stat som gambler med nasjonens verdier for å høste anerkjennelse på internasjonale konferanser. Sissener påpeker i praksis at kontrakten mellom de som skaper verdiene og de som forvalter dem, er i ferd med å bryte sammen.

Det er på høy tid at norske beslutningstakere legger bort verdenskartet og henter frem kalkulatoren. Norge trenger ikke visjonære frelsere på Stortinget, men pragmatikere som forstår at man ikke kan redde verden ved å rasere eget næringsliv. Fortsetter dagens kurs, risikerer vi ikke å redde planeten, men kun å ende opp som et fattigere samfunn.