Han sier det alle tenker
«Jeg skjuler det jeg kan av formue. Jeg vil ikke at noe skal synes.»
Det sier Richard Urbanski — milliardærinvestoren fra Askim — til Finansavisen. Han legger til: «Jeg burde kjøpt en stor skog på 1 000 mål så jeg kunne gjemt formuen min.»
Det er ikke bekjennelse av kriminalitet. Det er en rasjonell respons på et skattesystem som straffer produktivt eierskap. Og det er akkurat dette systemet er designet til å unngå — men i stedet har skapt.
Hva formuesskatten faktisk gjør
I 2026 betaler norske investorer 1,0 prosent av nettoformuen i formuesskatt hvert år — 1,1 prosent for formuer over 21,5 millioner kroner. Det høres moderat ut. Men det er ikke en skatt på avkastning. Det er en skatt på selve verdien av det du eier — uavhengig av om bedriften din går med overskudd eller underskudd, uavhengig av om du har kontanter til å betale den.
En investor med 100 millioner kroner i norske bedrifter betaler rundt én million kroner i formuesskatt hvert eneste år — selv om bedriften ikke har betalt utbytte, selv om markedet har falt, selv om han sitter med null likvide midler. Eneste utvei: selge eierandeler, ta ut utbytte eller — som Urbanski — gjemme formuen i aktiva som verdsettes lavt.
Primærbolig verdsettes til 25 prosent av markedsverdi i formuesskatten. Skog og landbrukseiendom enda lavere. Skatteflykt-eksplosjonen vi har dokumentert er ikke irrational atferd — det er markedsrasjonalitet i møte med et irrasjonelt skattesystem.
Kapitalen som ikke investeres
Det Urbanski beskriver er ikke bare personlig skatteplanlegging. Det er et signal om hva norsk formuesskatt gjør med kapitalallokering i hele norsk økonomi.
Kapital som burde gå til produktive investeringer — norske oppstartsbedrifter, industriprosjekter, teknologiutvikling — ender i stedet i skog, kunst under én million kroner og andre aktiva som skattesystemet underpriseter. Industrigigantene på Herøya kjenner konsekvensene — ikke bare av energipriser, men av et investeringsklima som aktivt straffet norsk eierskap av norsk industri.
De som ikke kan gjemme formuen, forlater landet. De som kan, gjemmer den. Ingen av delene gagner norsk verdiskaping.
Hva skatteforliket må inneholde
DN-redaktøren skriver denne uken at et bredt skatteforlik «blir stadig viktigere» — og at det er vanskelig å se hvordan det skal skje i et fragmentert Storting. Men innholdet i et slikt forlik er ikke mystisk: avvikling av formuesskatten, eller i det minste en kraftig økning av bunnfradraget og en halvering av satsen for eierskap i aktive norske bedrifter.
Isabel Raad valgte Dubai. Stian Rustad forlater landet. Richard Urbanski gjemmer formuen i skog. Disse er ikke skurker — de er investorer som svarer rasjonelt på et system som ikke behandler dem rasjonelt.
Staten taper skatteprovenyet uansett. Spørsmålet er bare om den tar det inn via skjult kapital, kapitalflukt — eller lar norske bedriftseiere investere fritt i norsk næringsliv.
Liberalistisk Allianse Norge
