Liberalernas havari: Frihetens vaktmestere i Sverige

Det er noe dypt tragisk over utviklingen i vårt naboland. Partiet som bærer navnet «Liberalerna» har redusert seg selv til å bli statens vaktmestere, fremfor frihetens arkitekter. Det vi ser utspille seg i Sverige nå, er ikke bare en partipolitisk krise; det er sluttsummen av tiår med ideologisk utvanning der skillet mellom «sosialt ansvar» og «sosialistisk tvang» er visket ut.

Når et parti som kaller seg «mulighetenes parti» ender opp med å administrere visitasjonssoner og en svulmende velferdsstat, bør varsellampene blinke for alle som er opptatt av individets rettigheter. Johan Pehrson og hans partifeller fungerer i dag som et fint sandpapir som sliper ned de skarpeste kantene av en maktkåt stat, i stedet for å være den spydspissen mot byråkratiet de burde ha vært.

Systemets gisler

Sverige var tidlig ute med å kaste klassisk liberalisme på båten til fordel for en modell der staten og individet er knyttet sammen i et usunt avhengighetsforhold. Sosial-islamistenes inntog viser hvordan det svenske politiske establishmentet systematisk har ofret prinsipper for å sikre makt. Den gangen handlet det om Socialdemokraterna som inngikk pakter for å sikre stemmekveg. Nå ser vi den andre siden av samme mynt: De selverklærte liberalerne har inngått en pakt med selve systemet.

Det er en grim ironi i at Liberalerna kritiseres fra venstresiden for å legitimere Sverigedemokratene, mens realiteten er at de selv har legitimert fremveksten av en altomfattende statsmakt i tiår. Når partiledelsen nå må bruke sin tid på å «forklare og unnskylde» regjeringens politikk overfor europeiske kolleger, er det et tegn på totalt moralsk havari. De har blitt administratorer av et problem de mangler verktøyene til å løse, fordi verktøykassen deres kun inneholder mer styring, mer overvåkning og flere kompromisser.

Den falske tryggheten

Problemet stikker dypere enn dagens regjeringskonstellasjon. Det handler om aksepten av premisset om at politisk styring er løsningen på ethvert samfunnsproblem. Venstresiden og kultureliten argumenterer iherdig for at en uregulert markedsøkonomi er en trussel mot liberale verdier. Dette er en bevisst feilkobling. Når staten eser ut forvitrer selve tryggheten, og i dagens Sverige ser vi konsekvensene av manglende reelt ansvar – fra boligmangel til en integrering som har kollapset under vekten av byråkratisk «godhet».

Vi ser her resultatet av det jeg vil kalle «skrivebordspolitikk». Mens vanlige folk og verdiskapere opplever at handlingsrommet snevres inn, sitter politikerne og diskuterer teoretiske modeller for rettferdighet. Liberalerna har, i likhet med mange sentrumspartier i Norden, glemt at frihet ikke er noe staten deler ut i små porsjoner. Frihet er fravær av tvang. Når partiet aksepterer å administrere systemer som overvåker og kontrollerer borgerne for å rydde opp i kaoset skapt av tidligere politiske feilgrep, har de i praksis abdisert.

Norske paralleller og advarsler

Det er umulig å se på krisen i Liberalerna uten å trekke linjer til norske forhold. Svensk venstreside i fritt fall bør fungere som en advarsel også til norske liberale som lider under moralismens seier over liberalismen. Norske sentrumspartier virker ofte livredde for å bli assosiert med såkalt populisme, og i denne frykten søker de tilflukt i det trygge, byråkratiske sentrum.

Resultatet er partier som prioriterer symbolpolitikk fremfor grunnleggende rettigheter som eiendomsrett og lavt skattetrykk. De stiller seg på lag med byråkratene mot folket, under dekke av å være «ansvarlige». Men hva er ansvarlig med å la staten ese ut til den kveler alt privat initiativ?

Veien ut av uføret

Hvis liberalismen skal overleve i Norden, må den slutte å være en støttekontakt for sosialdemokratiet. Det finnes et enormt politisk rom for en politikk som setter verdiskapere over byråkrater, og enkeltmennesket over kollektivet. Men dette rommet fylles ikke av administratorer som unnskylder sin egen eksistens.

Vi trenger et oppgjør med de kunstige skillene i politikken. Skillet går ikke lenger mellom rødt og blått, men mellom de som lever av skattepenger, og de som betaler dem. Mellom systemet og borgeren. Liberalerna i Sverige har valgt systemet. Det er en dødsdom for partiet, men verre: Det er et svik mot ideen om frihet. Løsningen er ikke mer «inkludering» i statens varme omfavnelse, men en kald skulder til hele det byråkratiske overherredømmet.