Sosial-islamistenes inntog i Sverige

Det svenske systemsviket: Når venstresiden inngår pakt med totalitære krefter

Sverige har lenge fungert som et politisk laboratorium for «den humane stormakten». Nå slår fasiten sprekker. Avsløringer av Henrik Jönsson viser en systematisk allianse mellom Socialdemokraterna og islamistiske miljøer. Dette viser hvordan individets frihet ofres på multikulturalismens alter for å sikre politisk makt.

Det er en ubehagelig sannhet som sakte, men sikkert trenger gjennom lydmuren av politisk korrekthet: De som roper høyest om «toleranse» og «inkludering», er de første til å samarbeide med krefter som forakter nettopp disse verdiene. I vårt naboland ser vi nå konturene av en villet politikk som har pågått i flere tiår. Det liberale demokratiet har latt seg uthule innenfra. Myten om den velmenende tvangsstaten må knuses, særlig når vi ser hvordan dens strukturer blir kapret av antiliberale krefter.

En kontrakt med mørket

For å forstå dagens svenske tilstander, må vi se bak de polerte talepunktene fra Stockholm. Det vi ser er ikke resultatet av «uheldige omstendigheter», men av målrettet strategi. Dokumenter fra så langt tilbake som 1999 viser hvordan Socialdemokraternas sideorganisasjon, Tro och Solidaritet, inngikk en formell, skriftlig avtale med Sveriges Muslimska Råd (SMR).

Innholdet i denne avtalen er rystende lesning for enhver som verdsetter sekulære prinsipper. I bytte mot politisk innflytelse og kvotering av representanter på valglister, skulle partiet sikres lojalitet ved valgurnene. Dette er definisjonen på korporativ «skrivebordspolitikk» av verste sort: Man behandler mennesker som en kollektiv stemmekveg, styrt av religiøse ledere, fremfor som selvstendige individer i et fritt samfunn.

Vi ser her fremveksten av det vi kan kalle «sosial-islamister». Det er en uhellig allianse mellom en venstreside som trenger stemmer for å beholde sitt byråkratiske overherredømme, og politisk islam som trenger legitimitet og finansiering for å spre en ideologi som er uforenlig med vestlig frihet.

Skattefinansiert undergang

Konsekvensene av denne naiviteten – eller kynismen – er målbare. Rapporter fra svenske myndigheter, inkludert Myndigheten för samhällsskydd och beredskap (MSB) og Totalförsvarets forskningsinstitut (FOI), har slått alarm. De bekrefter at organisasjoner med ideologiske røtter til Det muslimske brorskapet har brukt demokratiske strukturer til å fremme en agenda som splitter samfunnet.

Enda verre er det at det svenske folk selv har betalt for gildet. Milliarder av skattekroner har blitt pøst inn i studieforbund som Ibn Rushd og andre organisasjoner. Ofte er midlene kamuflert som støtte til «miljøvennlig transport» eller generelle «integreringstiltak». I realiteten fungerer disse pengene som bensin på et bål av segregering. Det offentlige byråkratiet, i sin blinde iver etter å opptre «godt», ender opp med å finansiere krefter som aktivt motarbeider likestilling, ytringsfrihet og individuell autonomi. Dette viser tydelig at når staten eser ut, forvitrer selve tryggheten for de som faktisk bærer kostnadene.

Mønsteret av manipulasjon

Dette føyer seg inn i et mønster vi i LA Norge har dekket tidligere. Vi har sett hvordan Socialdemokraterna ikke går av veien for å manipulere informasjonsflyten, slik vi belyste i saken om hvordan svenske partiaviser er forkledd som uavhengige nyheter for å villede velgerne. Det er den samme arrogansen som ligger til grunn: Eliten vet best, og målet helliger midlene, enten det er skjult propaganda eller hestehandel med islamister.

Vi ser også paralleller til Tyskland, hvor vi nylig rapporterte om hvordan det såkalte Potsdam-narrativet kollapset i retten, men likevel brukes av eliten for å forsøke å forby politisk opposisjon. Fellesnevneren i Sverige, Tyskland og dessverre også i økende grad Norge, er et etablissement som bruker statens maktapparat til å beskytte seg selv mot folkelig misnøye, samtidig som de stempler all kritikk som «farlig».

Varsko for Norge

Hvorfor er dette så viktig for oss her på berget? Fordi de samme mekanismene opererer i det norske byråkratiet. Vi har en politisk klasse som lider av en akutt berøringsangst overfor religiøse særinteresser, kombinert med en ustoppelig vilje til å dele ut andres penger.

Vi må knuse myten om at staten er en nøytral, velmenende aktør. Når politikere inngår pakter med totalitære ideologier for å sikre sin egen maktbase, har de brutt samfunnskontrakten. Løsningen er ikke «mer dialog» med selvutnevnte mørkemenn. Løsningen er en liberalistisk renessanse: Stans all offentlig finansiering av livssynsorganisasjoner. Behandle individer som individer, ikke som representanter for en klan eller en tro. Og viktigst av alt: Avslør «godhetstyranniet» for hva det er – et teppe som trekkes over øynene våre mens friheten forvitrer.