Regjeringens definisjon av et «bedre togtilbud» til Oslo Lufthavn innebærer i praksis færre avganger i timen. Det er den brutale realiteten etter at statsråden har forsøkt å selge inn avviklingen av Flytoget som en seier for de reisende.
Det er en retorisk prestasjon kun byråkrater kan være stolte av: Å fjerne et av landets mest veldrevne, kundefokuserte og lønnsomme transporttilbud for å tvinge passasjerene inn i den statlige monopolisten Vys fold. Resultatet? Det som på papiret kalles «full integrering», betyr i virkeligheten at hyppigheten i avganger kuttes. Opposisjonen har helt rett når de påpeker at regjeringen driver med nyspråk; å kalle tilbudskutt for «forbedring» er en hån mot reisende som verdsetter tid og forutsigbarhet.
Kjernen i konflikten er den ideologiske aversjonen mot at Flytoget opererer som en spesialisert aktør på siden av det tunge statsmaskineriet. Flytoget har lykkes nettopp fordi de har fokusert på ett produkt: Å få folk raskt og presist til og fra flyplassen. Ved å legge ned dette tilbudet og blande det inn i den generelle pendlertrafikken under Vy, ofres kvalitet på alteret for likhet. Dette er en trend vi ser i flere deler av transportsektoren, som omtalt i saken om hvordan regjeringen kutter i togtilbudet.
Argumentet fra regjeringshold er at kapasiteten utnyttes bedre hvis alle tog er åpne for alle. Teoretisk ser det pent ut i et Excel-ark i Samferdselsdepartementet. I den virkelige verden, der folk skal rekke fly og møter, betyr det slutten på «alltid et tog som går». Vi bytter ut et premiumtilbud som fungerer, med en statlig lapskaus som historisk sett har slitt med punktlighet og kundetilfredshet.
Mens land som Argentina viser vei ved å deregulere transportsektoren for å skape vekst og flere avganger, går Norge motsatt vei. Vi sentraliserer, monopoliserer og reduserer valgfriheten. Det er norsk Arbeiderparti-politikk på sitt verste, der systemets behov for orden trumfer togreisendes behov for effektivitet.
Liberalistisk Allianse Norge
