Staten bryter samfunnskontrakten: Når skatt blir plyndring

Foruten offentlig sløseri har vi de siste månedene stiftet bekjentskap med omfattende korrupsjon i Norge, og en av de verste synderne er Arbeiderpartiet. Slik oppfordrer de indirekte til skattefusk.

Det er på tide å kalle en spade for en spade: Den sittende regjeringen har brutt samfunnskontrakten. Når politikere snakker om «spleiselag» og «fellesskap», mener de egentlig en enveiskjørt overføring av verdiskaping fra private hender til et stadig svellende offentlig byråkrati. Arbeiderpartiets skattepolitikk har nådd et punkt hvor den ikke lenger bare finansierer velferd, men aktivt undergraver moralen i befolkningen. Ved å gjøre ærlig arbeid og lovlig eierskap økonomisk irrasjonelt, fungerer regjeringens politikk i praksis som en statlig oppfordring til unndragelse.

Når ærlighet blir en utgiftspost

Vi liker å tro på myten om det tillitsbaserte Norge. Men tillit er en toveisgate. Når staten opererer med et skattetrykk som konfiskerer brorparten av gevinsten ved ekstra innsats, forsvinner lojaliteten til systemet. Dette handler ikke om at nordmenn plutselig har fått dårligere moral; det handler om grunnleggende økonomiske insentiver og logikk. Myten om den velmenende tvangsstaten må knuses for at vi skal forstå alvoret i situasjonen.

Se på marginalskatten for vanlige lønnsmottakere. Kombinasjonen av inntektsskatt og avkortning i ytelser skaper situasjoner hvor det knapt lønner seg å jobbe mer. Når staten tar over halvparten av den neste kronen du tjener, er det politikerne som har skapt et marked for svart arbeid. De har gjort lovlydighet til en luksus mange føler de ikke har råd til.

Krig mot arbeidende kapital

Enda mer alvorlig er angrepet på det norske eierskapet. Regjeringens retorikk om «fordeling» kamuflerer en massiv tapping av norske bedrifter. Formuesskatten på arbeidende kapital tvinger eiere til å ta ut utbytte – ikke for å kjøpe luksusvarer, men utelukkende for å betale skatt på verdier som kun eksisterer på papiret i form av maskiner, varelager og bygninger.

Dette er skrivebordspolitikk på sitt verste. Byråkratene styrer etter statiske modeller som ignorerer menneskelig atferd. De antar feilaktig at de kan skru opp skattesatsen uten at investorer flytter på seg. Resultatet ser vi nå: En enestående kapitalflukt til Sveits. Når norske eiere rømmer landet, er det ikke fordi de ikke vil bidra, men fordi de nekter å la bedriftene sine blø ihjel for å finansiere byråkratiske prosjekter uten rot i virkeligheten. Dette er en form for kulturpolitisk konkurs satt i system.

Systemisk umoral

Det er en grov feilslutning å tro at det er skattebetalerne som er problemet. Den virkelige umoralen ligger i systemet. Vi har sett skandalene: Fra pendlerboliger til habilitetssaker og sløsing i milliardklassen. Det offentlige Norge har vist en forakt for andres penger som er skremmende. Som vi tidligere har analysert i saken Myten om det rene Norge: Systemisk råte bak fasaden, trives korrupsjon og sløseri best i skyggen av en stor og uoversiktlig stat.

Når politikere og byråkrater forvalter enorme summer med liten eller ingen konsekvens for egne feiltrinn, samtidig som de jager hvermannsen med lupe, skapes det en dyp kløft mellom «oss» og «dem». Det oppstår en berettiget følelse av at staten ikke lenger er til for borgerne, men at borgerne er til for staten. I et slikt klima blir skatteplanlegging – og i verste fall unndragelse – en form for nødverge mot et system som har mistet bakkekontakten.

Løsningen er mindre stat, ikke mer kontroll

Arbeiderpartiets refleks er alltid mer kontroll, flere regler og strengere straffer. Dette er feil medisin. Du kan ikke piske en befolkning til høy skattemoral når systemet oppleves som urettferdig plyndring.

Vi trenger et drastisk oppgjør med statens oppgaver og utgifter. Ved å krympe staten reduserer vi behovet for de skattene som i dag kveler initiativ og verdiskaping. Løsningen er å gjøre det lønnsomt å være ærlig igjen. Fjern formuesskatten på arbeidende kapital, senk inntektsskatten og kutt i det offentlige byråkratiet. Først da kan vi forvente at tilliten vender tilbake.

Inntil politikerne våkner, bør alle norske skattebetalere utnytte hver eneste legale fradragsmulighet. Det er ikke umoralsk å beskytte egne verdier mot en stat som har bevist at de ikke evner å forvalte dem med respekt for verdiskapingens kilde.