Støres tåkelegging: Når makten redigerer sin egen fortid

Det er én ting å bryte et løfte. Det er noe helt annet å se velgerne i øynene og nekte for at løftet noen gang ble gitt. Statsminister Jonas Gahr Støre har gjort politisk tåkelegging til en styringsform, og kostnaden betales i valutaen «tillit». Når makten begynner å redigere fortiden, er vi på vei mot et farlig demokratisk underskudd.

Sannhet som strategisk variabel

Vi har lenge visst at politikk handler om det muliges kunst. Men under dagens rødgrønne regime har det utviklet seg til å bli det umuliges retorikk. Saken om at Jonas Gahr Støre «lyver om å ha løyet» er ikke bare en isolert hendelse eller en enkel forsnakkelse. Det er symptomatisk for en regjering som behandler sannheten som en strategisk variabel – noe som kan justeres etter behov, snarere enn en fast størrelse.

Dette treffer kjernen i den økende avstanden mellom styrende og styrte i Norge. Når statsministeren blir konfrontert med egne sitater, egne løfter eller egne politiske vedtak, og responsen er å omskrive historien, står vi overfor et alvorlig problem. Det er «skrivebordspolitikkens overherredømme» i sin reneste form: Kartet skal stemme, selv om terrenget under føttene på norske verdiskapere sier noe helt annet. Dette fenomenet berøres også i analysen av elitens hovmod og statens vekst, som finansierer vårt felles forfall.

Når ord mister mening

Vi ser det i skattepolitikken, i energipolitikken og i forholdet til EU. Begreper tømmes for innhold. En skatteøkning kalles «omfordeling». En strømkrise kalles «prissmitte». Og når løftet om at «nå er det vanlige folks tur» møter virkeligheten, blir definisjonen av «vanlige folk» plutselig svært flytende. At statsministeren nå gripes i å benekte sine egne usannheter, er en naturlig forlengelse av en kultur der politisk overlevelse trumfer redelighet.

Som vi har dokumentert i saken om stemplingsmaskinen i Oslo, er dette en velkjent hersketeknikk. Når kritikerne påpeker at kongen er naken – eller i dette tilfellet, at statsministeren snakker usant – blir responsen fra systemet ofte å angripe budbringeren. Kritikk avvises som «konspirasjonsteorier» eller «polarisering». Men det er nettopp makten som polariserer når den nekter å anerkjenne en felles virkelighet.

Konsekvenser for verdiskapere

Hvorfor er dette farlig? Fordi et fungerende marked er avhengig av forutsigbarhet. En bedriftseier i Distrikts-Norge kan forholde seg til dårlige nyheter, men man kan ikke forholde seg til en statsminister som skifter virkelighetsoppfatning fra dag til dag. Hvis ord ikke har konsekvenser, har heller ikke kontrakter det. Dette er en del av en bredere trend der tvangsstaten og den ideologiske blindheten får legge premissene for næringslivet.

I vår dekning av energikrisen har vi sett hvordan regjeringen opererer med to sett med fakta: Ett for Brussel og ett for norske velgere. De stemmer for integrasjon og eksport, men snakker om nasjonal kontroll hjemme. Denne formen for systematisk dobbeltkommunikasjon skaper en usikkerhet som kveler investeringsviljen. Når Støre nå blir tatt i logiske brister og direkte usannheter om egne utsagn, bekrefter det mistanken mange i næringslivet har hatt lenge: Det finnes ingen fast kurs, bare taktiske manøvrer.

Det kunstige skillet

Det er interessant å observere hvordan norske medier behandler denne saken sammenlignet med dekningen av amerikansk politikk. Mens Donald Trump blir faktasjekket ned til minste fotnote for hver minste overdrivelse, får norske politikere ofte et utrolig handlingsrom for tåkelegging. Vi ser et kunstig skille der våre egne politikere antas å ha gode intensjoner selv når de snubler i sannheten, mens utenlandske aktører dømmes etter en helt annen målestokk.

En polert overflate kan ofte skjule en kjerne av brutte løfter. Så lenge man bruker de «riktige» ordene og uttrykker de korrekte verdiene, slipper man unna med politikk som i praksis skader landet. Trump kan være plump og direkte, men hans velgere vet ofte nøyaktig hva de får – en transaksjon. Med Støre risikerer vi en permanent tåke der de faktiske konsekvensene av politikken skjules bak retoriske finter.

Systemet beskytter seg selv

Dette handler til syvende og sist om maktens arroganse. Å lyve om å ha løyet krever en spesiell form for selvsikkerhet – en tro på at systemet, mediene og byråkratiet vil dekke over sprekkene. Det er en farlig gambling med den norske tilliten. Vi beveger oss mot en situasjon der gapet mellom «oss» (folket og verdiskapere) og «dem» (den politiske eliten) blir uoverstigelig.

Løsningen er ikke mer tåkelegging, men en brutal ærlighet om tingenes tilstand. Vi trenger politikere som tør å stå for sine valg, også når de slår feil, fremfor ledere som bruker tid og krefter på å redigere fortiden. For hver gang statsministeren tøyer sannheten, strekkes samfunnslimet litt tynnere. Til slutt ryker det.