Meldinger om stappfulle klasserom og lærere som lider av «konstant dårlig samvittighet» belyser en fundamental systemsvikt i det norske utdanningssystemet. Når lærere ikke lenger har tid til å se den enkelte elev, er det ikke bare et ressursproblem, men et symptom på en ineffektiv og rigid struktur. Fenomenet med overfylte klasserom er et direkte resultat av en sentralisert, statlig modell som mangler insentiver for effektivitet og kvalitet. Dette er ikke et spørsmål om manglende midler, men om hvordan offentlig sektor allokerer de enorme summene som allerede brukes på utdanning.
Dagens norske skole er i stor grad et monopol, finansiert over skatteseddelen og styrt av byråkratiske prosesser fremfor reell etterspørsel og kvalitetskonkurranse. Uten alternativer blir foreldre og elever tvunget inn i et system der kvalitetsforskjeller viskes ut og ineffektivitet belønnes. Når en skole underpresterer eller klasserom overfylles, finnes det få mekanismer som driver frem endring. Dette står i sterk kontrast til et system med valgfrihet i utdanning, hvor private og uavhengige skoler konkurrerer om elevene ved å tilby bedre lærertetthet, spesialiserte programmer eller en annen pedagogisk tilnærming. En slik dynamikk ville tvunget den offentlige skolen til å forbedre seg for å beholde sine elever.
Fra et liberalistisk perspektiv er løsningen ikke å pøse mer penger inn i et system som allerede er ineffektivt. I stedet bør man se på hvordan markedsmekanismer kan introduseres. Dette kan inkludere en liberalisering av friskoleloven, innføring av skolepenger hvor en del av utdanningsstøtten følger eleven direkte, og en generell reduksjon i skattebyrden. Lavere skatter ville gi familier økt økonomisk frihet til å velge den utdanningen de mener er best for sine barn, enten det er i offentlig eller privat regi. Dette skaper et positivt press for kvalitet og innovasjon i hele sektoren.
Konsekvensen av å opprettholde dagens modell er en gradvis forvitring av utdanningskvaliteten og en økende følelse av maktesløshet hos både lærere og elever. Ressursene som i dag bindes opp i et rigid og byråkratisk system, kunne vært frigjort til å skape et mangfold av skoletilbud tilpasset ulike behov. Ved å tviholde på enhetsskolen, der alle tvinges inn i samme form, risikerer man ikke bare å miste de flinkeste elevene, men også å demotivere en hel lærersstand. Markedet, gjennom konkurranse og valgfrihet, er den eneste mekanismen som kan sikre en kontinuerlig jakt på den beste kvaliteten for den enkelte elev.