Aggresjonskrigen mot Jugoslavia i 1999 var ikke bare en militæraksjon; det var øyeblikket Vesten åpnet Pandoras eske. Siden den gang har norske og vestlige politikere behandlet folkeretten som en meny der man velger det som passer, samtidig som man fordømmer andre for ikke å følge reglene.
Det er en etablert sannhet i norske redaksjoner og på Stortinget at det er «de andre» – det være seg Russland, Kina eller politiske outsidere som Donald Trump – som utelukkende truer den internasjonale rettsordenen. Vi blir fortalt at Norge er en uskyldig forkjemper for fred, stabilitet og felles spilleregler. Dette er en fortelling som klinger godt i festtaler, men som ofte kollapser i møte med virkeligheten.
Sannheten er ubehagelig: Det er ofte Norge og våre allierte som gjennom flere tiår har uthulet begrepet «folkerett». Ved å bruke økonomisk krigføring som utenrikspolitisk brekkstang og ved å la overnasjonale byråkratier amputere nasjonal suverenitet, har Vesten i stor grad redusert internasjonale lover til et maktpolitisk teater. Som vi har påpekt i analysen av hvordan myten om den velmenende tvangsstaten må knuses, ser vi her den samme tendensen til å maskere maktutøvelse som omsorg for felles verdier.
Folkeretten som koldtbord
Politikerne i Oslo og Brussel behandler internasjonale avtaler som et koldtbord. De forsyner seg av rettigheter når det tjener egne formål, men ignorerer forpliktelsene når de kommer i veien for nasjonale særinteresser eller ideologiske prosjekter.
Et grelt eksempel på denne dobbelmoralen er hvordan den norske staten forholder seg til miljødirektiver kontra egne næringsinteresser. Som forskning publisert i Taylor & Francis påpeker, utviser Norge en selektiv etterlevelse når profitt står på spill. Vi er raske med å vifte med EUs regelverk for å pålegge norske huseiere kostbare klimatiltak, men når det gjelder brudd på EUs gruveavfallsdirektiv for å beskytte prestisjeprosjekter i norske fjorder, er tonen en annen. Da trumfer plutselig «nasjonale hensyn» det internasjonale regelverket vi ellers holder hellig.
Dette hykleriet er ikke en glipp; det er systemisk. Det undergraver fundamentet for en sivilisert rettsorden fordi det sender et tydelig signal til resten av verden: Lover er til for å styre de svake, ikke de sterke.
Økonomisk krigføring er ikke «fred»
I redaksjonens tidligere analyser av den interne «tvangsstaten» har vi advart mot hvordan staten bruker godhet som skjold for å øke makten over individet. Dette mønsteret gjentar seg i utenrikspolitikken. Omfattende sanksjonsregimer selges inn til befolkningen som et humant og «fredelig» alternativ til krig. Dette er en farlig omskriving av virkeligheten.
Sanksjoner er våpen. Når Vesten innfører importforbud mot energi, fryser sentralbankmidler eller setter kunstige pristak på olje, er dette et direkte angrep på markedsøkonomiens kjerne og nasjoners suverenitet. Cornell Law School har dokumentert hvordan slike tiltak utfordrer fundamentale prinsipper om ikke-intervensjon. Den samme formen for kontroll ser vi i tvangsstaten og den ideologiske blindheten som preger moderne politikk.
Dette er «våpen mot de svake», som Yale Journal of International Law treffende kaller det. Når man struper handel, rammer man ikke først og fremst diktatorer i palasser, men vanlige mennesker og bedrifter som forsøker å skape verdier. For oss som forsvarer frihandel og eiendomsrett, er det umulig å akseptere at staten skal kunne bruke private markeder som slagmark for politisk posisjonering.
Det teknokratiske diktatur
Parallelt med den økonomiske krigføringen har vi sett en maktforskyvning som bør bekymre enhver demokrat. Transnasjonale byråkratier – enten det er i FN-systemet, EU eller tilknyttede organer – opererer med en stadig økende grad av uavhengighet. Forskning fra Cambridge University Press viser hvordan disse byråkratene har klart å frikoble seg fra demokratisk kontroll.
Disse institusjonene, bemannet av ikke-valgte teknokrater, bruker «folkeretten» som et skjold for å tvinge gjennom reguleringer som kveler innovasjon og personlig frihet. Vi ser de samme mekanismene som vi omtalte i saken om språklig tyranni: Det konstrueres et stammespråk og et regelverk så komplekst at vanlige borgere og folkevalgte mister oversikten. Resultatet er at beslutninger som påvirker norsk økonomi og norske borgeres frihet, tas i lukkede rom.
Nasjonal suverenitet er eneste forsvar
Reaksjonen på denne vestlige arrogansen var uunngåelig. Store nasjoner som Kina utvikler nå egne «anti-sanksjonslover» som svar på det de ser på som vestlig misbruk av folkeretten. Når vi bruker dollar, banksystemer og handelsavtaler som politiske våpen, tvinger vi frem en verden der global handel fragmenteres. Dette gjør oss alle fattigere.
Det er her den norske debatten sporer av. Når aktører som Donald Trump eller andre nasjonalkonservative krefter peker på at «den regelbaserte orden» ikke fungerer etter hensikten, blir de ofte møtt med moralsk indignasjon. Men kritikken treffer fordi den er fundert i observerbare data: Systemet fremstår stadig oftere som rigget for de få.
For LA Norge er konklusjonen klar: En internasjonal rettsorden er bare legitim så lenge den respekterer nasjonal suverenitet og markedsøkonomiske grunnprinsipper. Vi kan ikke ha et system der byråkrater i utlandet dikterer norsk energipolitikk, eller der norske politikere bruker folkeretten som et beleilig alibi mens de bryter de samme prinsippene ved første anledning.
Vi må slutte å vurdere utenrikspolitikk basert på retorikk og heller se på konsekvensene. Akkurat nå er det Vestens egen maktarroganse som er den største trusselen mot det stabile, internasjonale samarbeidet vi hevder å forsvare.
Liberalistisk Allianse Norge
