Singapore topper listen som Sørøst-Asias dyreste by og lander på en 14. plass globalt, ifølge ferske tall fra Numbeo. Tallene avslører baksiden av «skrivebordspolitikk»: Når staten forsøker å detaljstyre markedet gjennom avgifter, er det alltid individets kjøpekraft som får regningen.
Rapporten fra Numbeo plasserer Singapore rett bak Tel Aviv i asiatisk sammenheng, drevet av høye priser på leie, dagligvarer og restaurantbesøk. Men å skylde på markedskreftene alene er en intellektuell kortslutning. Prisveksten er i stor grad et resultat av villet politikk. Myndighetene har i perioden 2023–2024 økt merverdiavgiften (GST) midt i en global inflasjonsbølge – et klassisk grep fra byråkrater som prioriterer statens inntekter over borgernes økonomiske handlingsrom.
Enda mer inngripende er den aggressive boligpolitikken. For å «kjøle ned» markedet har staten innført en særskatt på hele 60 prosent for utlendinger som kjøper eiendom (ABSD). Dette er proteksjonisme forkledd som sosial boligbygging, og det skaper et kunstig skille mellom de som «hører til» og de internasjonale verdiskaperne som bringer kapital og kompetanse til øystaten. Denne formen for inngripen kan minne om hvordan Singapore knuser Norge på digital effektivitet, men her ser vi altså medaljens bakside når effektiviteten brukes til å drive inn skatter.
For norske lesere bør dette være en vekker. Situasjonen i Singapore speiler tendensen vi ser her hjemme, hvor politikere tror de kan finjustere markedsbalanser med pennestrøk og nye skattebyrder. Konsekvensen er den samme begge steder: Kostnadene veltes over på sluttbrukeren, og inngangsbilletten til det gode liv blir stadig dyrere. Når en «effektiv suksess» som Singapore begynner å prise ut sine egne innbyggere og investorer, er det et bevis på at selv ikke verdens mest smidige byråkrati kan oppheve grunnleggende økonomiske lover. Frihet koster, men statlig overstyring koster mer.
Liberalistisk Allianse Norge
