Det har gått inflasjon i politiske visjoner her til lands. Men ingen av dem er mer hellig, og mer skadelig for sunn fornuft, enn «Nullvisjonen» i samferdselspolitikken. Det som selges inn som et edelt mål om null drepte, fungerer i praksis som et carte blanche for byråkratisk overstyring, drakoniske sanksjoner og en systematisk neglisjering av infrastruktur. Hadde luftfarten blitt styrt etter veibyråkratiets prinsipper, ville vi for lengst ha sluttet å fly.
Norsk samferdselspolitikk er i ferd med å kveles av sin egen moralisme. Mens teknokrater i Oslo soler seg i glansen av nullvisjonen, opplever norske bilister en hverdag preget av «miljøgater», fartsgrenser som trosser enhver logikk, og en stat som ser på hver enkelt sjåfør som en potensiell kriminell. Problemet er ikke at vi ønsker trygge veier; problemet er metoden. Myndighetene har valgt en strategi basert på syndebukkmentalitet fremfor systemforståelse.
Luftfartens lærepenge: System vs. Individ
Det finnes en bransje som faktisk har knekt koden for sikkerhet, uten å ofre effektiviteten: Luftfarten. Når et fly er involvert i en nesten-ulykke, leter ikke havarikommisjonen primært etter noen å straffe. De opererer etter prinsippet om Just Culture. Spørsmålet er ikke hvem som gjorde feil, men hvorfor systemet tillot feilen å skje.
I luftfarten forstår man at mennesker gjør feil. Derfor bygger man systemer som tåler feilgrep uten at liv går tapt. I veitrafikken er logikken snudd på hodet. Her er premisset at systemet – veien og skiltingen – er ufeilbarlig, mens mennesket er det svake leddet som må «kureres» gjennom bøter, prikkbelastning og holdningskampanjer. Dette minner om hvordan Tvangsstaten og den ideologiske blindheten ofte preger offentlig forvaltning.
Når en bilist kjører ut på en dårlig dosert sving på en hullete fylkesvei, peker Statens vegvesen på farten. Hadde Luftfartstilsynet tenkt likt, ville de løst flysikkerhet ved å forby flyvninger raskere enn 100 km/t. Det er en strutsepolitikk som ignorerer at mobilitet er en forutsetning for et moderne, liberalt samfunn.
Moralisme som erstatning for asfalt
Hvorfor tviholder norske myndigheter på denne tilnærmingen? Svaret er dessverre kynisk: Det er billigere å moralisere enn å asfaltere. Rapporter som Trygg Trafikks MAP-modell fokuserer tungt på å manipulere individets adferd. Dette kalles gjerne «atferdspåvirkning» på byråkratspråk, men i realiteten er det statlig indoktrinering ment å flytte ansvaret fra staten til borgeren.
Vi ser her et kunstig skille mellom trygghet og effektivitet. Nullvisjonen brukes til å rettferdiggjøre alt fra innsnevringer som kveler varetransporten til en overvåkning som ville fått George Orwells karakterer til å rødme. Skrivebordspolitikerne ignorerer at mange trafikksikkerhetstiltak, som bygging av møtefrie veier, har høy samfunnsøkonomisk nytte. I stedet sløses ressurser bort på symboltiltak, slik vi ser i saken om hvordan hodeløs klimapolitikk setter liv og helse i fare.
Når kartet ikke stemmer med terrenget
Dette mønsteret av ideologisk overstyring er ikke nytt. Vi har tidligere dokumentert hvordan politikere på 70-tallet kjempet mot bilbeltepåbud fordi de fryktet at folk ville bli fanget i brennende biler – en frykt basert på fantasi, ikke fakta. Fellesnevneren er en politisk elite som tror de kan vedta virkeligheten, noe som understreker poenget om at mynten om den velmenende tvangsstaten må knuses.
Nå ser vi det igjen gjennom modeller som TRANSIKK, hvor trafikanten dehumaniseres til en variabel i et regneark. Det er ekspertenes overherredømme, totalt frikoblet fra hverdagen til de verdiskapere som er avhengige av veinettet for å få samfunnet til å gå rundt.
Den frie trafikantens endelikt?
Nullvisjonen er, i sin ytterste konsekvens, en visjon om stagnasjon. Hvis det eneste akseptable risikonivået er null, er den logiske konklusjonen at ingen bør bevege seg. Dette står i skarp kontrast til den liberalismen vi ser vokse frem andre steder. Vi har nylig sett eksempler fra utlandet der deregulering av transport har ført til økt mobilitet og lavere priser. Der ser man på transport som frihet. I Norge ser vi på det som et problem som må reguleres bort.
Konsekvensene ved dagens kurs er alvorlige. Vi risikerer et samfunn der mobiliteten strupes for alle som ikke bor innenfor Ring 3, mens ulykkene fremdeles vil skje – ikke fordi folk kjører for fort, men fordi infrastrukturen råtner på rot.
Veien ut av uføret
Vi må slutte å behandle bilister som skurker. Løsningen ligger i å adoptere luftfartens prinsipper: Bygg systemer som tilgir feil. Det betyr firefelts motorveier, midtdelere og fysisk sikring, fremfor flere fotobokser og lavere fartsgrenser. En moderne stat skal sørge for rammebetingelsene – altså veien – og la voksne mennesker ta ansvar for sin egen transport. Det er på tide å vrake utopien og begynne å bygge landet.
Liberalistisk Allianse Norge
