Vi lever i en digital drømmeverden regissert av politikere som har glemt en grunnleggende fysisk sannhet: Uten strøm finnes ingen sky, ingen betalingsløsninger og ingen mobilnett. Mens byråkratene i Oslo og Brussel tegner kart over et «sømløst europeisk marked», står norske innbyggere igjen med en infrastruktur som kneler så snart vinden blåser litt hardere enn normalt.
Det er en ubehagelig stillhet som senker seg over et samfunn når mobilnettet forsvinner. I dagens Norge er dette ikke lenger et hypotetisk scenario, men en varslet krise. Ni av ti utfall i mobilnettet skyldes ikke tekniske feil hos teleoperatørene, men rett og slett at strømmen går. Det hjelper lite med 5G-dekning i verdensklasse når basestasjonen i skogkanten mister spenningen fordi lokalnettet er underdimensjonert.
Dette er ingen naturlov. Det er resultatet av en villet politisk prioritering der «skrivebordspolitikk» og internasjonale prestisjeprosjekter har fått forrang over den kjedelige, men livsviktige jobben med å sikre nasjonal infrastruktur. Vi har bygget et kraftnett for solskinnsdager og fredstid, i en verden som blir stadig mørkere og mer urolig.
Når kartet ikke stemmer med terrenget
Norsk kraftpolitikk har de siste tiårene vært preget av en farlig naivitet. Som vi tidligere har dokumentert i analysen av energipolitisk havari der ideologi kolliderer med fysikk, har skiftende regjeringer behandlet kraftsystemet vårt som en utømmelig finansiell ressurs – en melkeku for staten og en batteribank for Europa. Fokuset har ligget på å maksimere eksportkapasitet for å hente inn såkalte «flaskehalsinntekter» til statskassen.
Konsekvensen av dette kunstige skillet mellom marked og samfunnssikkerhet er at vi opererer med syltynne marginer her hjemme. Statnett, som fungerer som et monopolforetak uten reell markedskonkurranse, har blitt belønnet for å bygge motorveier ut av landet, mens «fylkesveiene» som forsyner norske bygder og basestasjoner forfaller. Når offentlige utredninger påpeker at vår energisikkerhet nå hviler på import, er det en fallitterklæring for en energinasjon.
Vi har gjort oss sårbare ved design. Ved å integrere oss hundre prosent i et europeisk marked som sliter med sin egen energimiks, importerer vi ikke bare prisene deres, men også deres ustabilitet. Dette er prisen for å la byråkrater leke butikk med kritisk infrastruktur, en tematikk vi også ser i hvordan Google får strømmen mens Forsvaret står i kø.
Ansvarsfraskrivelse satt i system
Reaksjonen fra myndighetene på denne sårbarheten er klassisk norsk forvaltningslogikk: Dytt ansvaret og regningen over på noen andre. Løsningsforslaget som nå diskuteres, er å pålegge teleoperatørene å installere massive batteripakker eller dieselaggregater ved landets 20 000 basestasjoner.
Dette er et skoleeksempel på hvordan staten forsøker å regulere seg bort fra problemer de selv har skapt gjennom feilprioriteringer. I stedet for å fikse roten til problemet – et ustabilt og underdimensjonert strømnett – pålegges næringslivet skyhøye kostnader for å lappe sammen symptomene. Det er ineffektivt, det er dyrt, og til syvende og sist er det norske forbrukere som må betale regningen gjennom økte gebyrer.
Det er en fysisk umulighet å tro at man kan drifte et moderne samfunn på nødstrøm over tid. Som beskrevet i saken om energikrisen som et villet politisk havari, blir samfunnskritiske funksjoner overlatt til seg selv mens stabil kraft prioriteres til datasentre med lav samfunnsnytte.
Sabotasje: Den glemte faktoren
Det mest alvorlige aspektet ved dagens situasjon er imidlertid ikke været, men trusselen fra ondsinnede aktører. Både SINTEF og NUPI har advart om at kraftsystemet vårt er sårbart for hybrid krigføring. Når vi sentraliserer driften og gjør oss avhengige av lange overføringslinjer styrt av digitale systemer, serverer vi potensielle fiender en «av-knapp» for hele det norske samfunnet.
I et liberalistisk perspektiv er statens fremste – og kanskje eneste legitime – oppgave å beskytte individets liv og eiendom. Her svikter staten fundamentalt. Man har vært mer opptatt av å følge overnasjonale direktiver enn å sikre at innbyggere i distriktene kan ringe etter hjelp i en krisesituasjon. Vi har bygget et system basert på en naiv tillit til at freden i Europa er evigvarende og at naboene alltid vil prioritere våre behov.
Behov for en kursendring
Vi kan ikke fortsette å styre kritisk infrastruktur basert på ønsketenkning. «Det grønne skiftet» må ikke brukes som en unnskyldning for å neglisjere klassisk beredskap. Veien videre krever en fundamental kursendring:
- Prioritering av hjemlig forsyning: Norsk vannkraft må først og fremst sikre stabilitet for norske hjem og bedrifter. Eksport må være et resultat av overskudd, ikke et primærmål som går på bekostning av sikkerheten.
- Fysisk sikring og robusthet: Investeringene må flyttes fra prestisjeprosjekter til det lokale nettet. Linjer må graves ned, og reserveløsninger må integreres i selve nettet fremfor å være eksterne klatte-løsninger.
- Stans i overstyringen: Vi må ta tilbake kontrollen over nasjonale ressurser fra overnasjonale organer som ser på Norge utelukkende som en batteribank.
Hvis vi ikke tar disse grepene, vil neste storkonflikt eller ekstreme værsituasjon vise oss nøyaktig hvor skjør vår digitale sivilisasjon er. Det hjelper lite at Statnett har millardoverskudd hvis nødnettet er dødt når det virkelig gjelder.
Liberalistisk Allianse Norge
