Energikrisen: Et villet politisk havari fra skrivebordet

Dagens strømkrise er ingen naturkatastrofe. Den er en villet, politisk konstruksjon, signert og stemplet lenge før dagens regjering overtok kontorene. Mens politikerne peker på krig i Europa, værfenomener og «uforutsette hendelser», forteller arkivene en helt annen historie. Det er en historie om systematisk neglisjering av norske kjerneinteresser til fordel for kontinentale drømmerier og luftslott.

Vi står nå i en situasjon hvor det norske kraftnettet knaker i sammenføyningene. Kapasiteten er sprengt, prisene løper løpsk, og industrien får nei til nye etableringer. Dette kommer ikke uventet på dem som har fulgt med på insentivene i systemet. Det er den brutale konsekvensen av veivalg tatt for 10–15 år siden, da «skrivebordspolitikk» og byråkratiske visjoner for alvor erstattet nøktern ingeniørkunst i Olje- og energidepartementet.

Fasiten fra 2011: Et varslet havari

For å forstå hvorfor strømregningen din ser ut som den gjør i dag, må vi tilbake til Stoltenberg-regjeringens Meld. St. 14 (2011–2012). Det var her grunnlaget for dagens investeringsnivå ble lagt. Dokumentene viser med all tydelighet at ambisjonen om å gjøre Norge til «Europas grønne batteri» ble prioritert over nasjonal forsyningssikkerhet. Man vedtok å bygge massive utenlandskabler for å eksportere norsk, regulerbar vannkraft, samtidig som man var fullstendig klar over at det interne nettet ikke var dimensjonert for belastningen.

Dette er klassisk planøkonomisk arroganse. Politikerne trodde de kunne styre markedskrefter og fysikkens lover fra kontorer i Oslo. De ignorerte de logiske advarslene om at økt eksportkapasitet ville importere europeiske priser og skape interne flaskehalser. I stedet for å lytte til de som advarte mot konsekvensene for norsk industri, valgte man å lytte til lobbyister som solgte inn en utopisk visjon om «grønn omstilling» på andres regning.

Statnett bekrefter systemsvikten

Det er ikke bare vi i LA Norge som påpeker denne sammenhengen. Statnett har selv, i sine tilleggsutredninger, bekreftet at økt utlandskapasitet direkte forsterker behovet for interne forsterkninger i nettet. De bygde motorveier ut av landet for kraften, men etterlot et nettverk av kjerreveier her hjemme. Det er en logisk brist så fundamental at man må være byråkrat for ikke å se den: Du kan ikke tappe et badekar raskere enn du fyller det, uten at vannstanden synker dramatisk.

Som vi tidligere har belyst i analysen av energipolitisk havari, har vi lenket oss til masten på et dysfunksjonelt europeisk skip. Men det graverende er at vi nå ser svart på hvitt hvordan nasjonale prioriteringer ble ofret. Riksrevisjonen konkluderer nå med at kapasiteten i nettet er utilstrekkelig, til tross for tiår med advarsler. Dette er en knusende dom over statlig styringsevne og evnen til å ivareta grunnleggende infrastruktur.

Det kunstige skillet og 10-prosent-løgnen

Når kritikken hagler, tyr makthaverne til teknokratiske bortforklaringer. Et favorittargument er at utenlandskablene «kun» står for en brøkdel av prisøkningen. Dette er en statistisk tåkelegging som grenser til manipulasjon. I et marginalprissatt marked er det den dyreste enheten som setter prisen for all strøm. Når vi kobler oss på et system med ekstrem volatilitet, importerer vi denne prisstrukturen uavhengig av hvor mange prosent av elektronene som fysisk flyter gjennom kabelen.

Allerede i 2004 påpekte NVE at energitap i nettet kostet samfunnet milliarder. Under dagens regime med strømsjokk og rekordproduksjon uten prislette, er dette tapet mangedoblet. Dette fungerer som en skjult skatt som norske forbrukere og bedrifter betaler hver dag for statens manglende vedlikehold. Det er verdier som forsvinner i løse luften fordi nettet er for dårlig prioritert.

Industridød på byråkratenes kappe

Konsekvensene av denne politikken er ikke teoretiske; de rammer norske verdiskapere med kirurgisk presisjon. Dette utgjør en kald skulder til verdiskapere, der ryggraden i norsk økonomi nå kneler under vekten av byråkratiske feilvurderinger. Det hjelper lite med festtaler om «grønn industri» når bedrifter nektes nettilgang, eller når strømprisen spiser opp alt overskudd.

Vi ser nå resultatet av at staten har prioritert prestisjeprosjekter og internasjonale forpliktelser foran sine egne borgere. Argumentet om «fellesskapets ressurser» klinger hult når staten tjener seg rik på eksport, mens den samme ressursen gjøres utilgjengelig eller ubetalelig for folk flest gjennom kunstige flaskehalser.

Veien ut: Markedet, ikke staten

Løsningen på problemet er definitivt ikke mer av den medisinen som gjorde pasienten syk. Vi trenger ikke flere statlige «kraftløft» eller subsidierte havvind-eventyr som krever enda mer kostbar nettutbygging. Vi trenger en kursomlegging vekk fra sentralstyringen.

Det må bli slutt på at politikere leker investorer med skattebetalernes penger. Nettmonopolet må utfordres, og vi må prioritere nasjonal forsyningssikkerhet først. Hvis norske kabler skal brukes, må det være på vilkår som gagner norske forbrukere, ikke statens bunnlinje eller utenlandske markeder. Dagens krise er beviset på at politisk styring av kritisk infrastruktur er en risikosport hvor innsatsen er vår felles velstand. Det er på tide å ta kontrollen tilbake fra skrivebordene og gi den tilbake til virkeligheten.