Tysklands elbil-fiasko: Statlig doping fungerer kun på lånt tid

Når staten fjerner subsidiene, kollapser elbil-markedet i Tyskland. Berlin svarer med nye milliarder for å dekke over en feilet, planøkonomisk politikk.
Total
0
Shares

Når staten fjerner «understøttelsen» av et kunstig marked, kollapser korthuset. Det er lærdommen fra Europas økonomiske lokomotiv, Tyskland, som nå står i full brannslukningsmodus. Etter at politikerne skrudde igjen pengekranen i fjor, stupte elbil-salget rett i bakken. Svaret fra Berlin er dessverre forutsigbart: Ikke en erkjennelse av feil, men en dobling av innsatsen med nye milliarder av skattebetalernes penger.

For oss som advarer mot statlig detaljstyring av økonomien, er nyhetene fra Tyskland en bekreftelse på det vi lenge har hevdet: Det «grønne skiftet» i transportsektoren er ikke drevet av overlegen teknologi eller reell etterspørsel, men av massiv statlig doping. Når dopet forsvinner, forsvinner også prestasjonene.

Markedet som forsvant

Det skulle være en triumfferd for den grønne teknologien. I stedet ser vi nå konturene av en industripolitisk fiasko. Tyskland, bilismens hjemland, kuttet subsidiene til elbiler i fjor. Resultatet kom umiddelbart og brutalt. I juli 2024 var salget av elbiler ned nesten 37 prosent sammenlignet med året før. Det er ikke en korreksjon; det er et ras.

Dette fallet avslører en ubehagelig sannhet for klimabyråkratene: Uten kunstig åndedrett er ikke elbilen konkurransedyktig på like vilkår i det kontinentale markedet. Vi ser lignende tendenser i Sverige, der fjerningen av subsidier førte til at elbilen gikk fra å være en favoritt til å bli det dyreste leasingalternativet. Kostnadene ved teknologien ble plutselig synlige for forbrukeren, og da stengte lommeboken seg.

Panikk i regjeringskvartalet

Nå forsøker den tyske koalisjonsregjeringen å redde ansikt ved å gjøre det politikere kan best: kaste penger på problemet. Forslaget som nå ligger på bordet, innebærer en ny premie på opptil 6 000 euro for kjøp av nye elbiler. Det mest desperate trekket er at ordningen skal ha tilbakevirkende kraft. Det vitner om en politisk ledelse som er livredd for konsekvensene av sin egen politikk, ikke ulikt situasjonen beskrevet i analysen om hvordan politisk ideologi knuser virkelighetens verdiskaping.

Dette er «skrivebordspolitikk» av verste sort. I stedet for å la markedet finne sin likevekt og la teknologien modnes til et punkt hvor den faktisk er lønnsom, velger man å tvinge gjennom et skifte ved hjelp av omfordeling. Det betyr i praksis at den vanlige tyske arbeideren, som kanskje kjører en eldre dieselbil for å få endene til å møtes, må være med å finansiere naboens nye, subsidierte kjøretøy.

Proteksjonisme forkledd som miljøvern

Som om ikke milliardregningen var nok, kommer de nye subsidiene med en klassisk proteksjonistisk hake: Krav om europeisk produksjon vurderes sterkt. Dette presenteres som et tiltak for å styrke europeisk industri, men i realiteten er det en innrømmelse av at europeiske bilprodusenter ikke klarer å konkurrere mot spesielt kinesiske aktører uten at staten holder dem i hånden. Dette minner om trendene vi ser i overgangen fra pragmatisme til ideologi, som diskutert i saken om Tysklands forsvar og pragmatisme.

Når politikere setter opp slike kunstige skiller, er det alltid forbrukeren som taper. Vi får et dårligere utvalg, høyere priser, og en industri som lærer seg at lobbyvirksomhet er mer lønnsomt enn innovasjon.

Lærdommen vi nekter å ta innover oss

Situasjonen i Tyskland bør være et kraftig varsku for norske beslutningstakere. Vi ser et mønster over hele Europa hvor ideologiske ønsker frontkolliderer med virkeligheten. Vi har sett det før, der hodeløs klimapolitikk setter liv og helse i fare gjennom urealistiske krav til offentlig transport i krevende klima.

Prinsippet er det samme: Politikere vedtar teknologiske løsninger før de er modne for oppgaven. Enten det er el-taxier i arktisk kulde eller utslippsfrie byggeplasser, ser vi at regningen alltid havner hos skattebetalerne. Når Tyskland nå må gjeninnføre subsidier for å unngå total kollaps i markedet, beviser det at man ikke kan vedta markedsendringer uten massive, varige kostnader.

Vi må slutte å tro at staten vet best hvilken bil du skal kjøre, eller hvordan huset ditt skal varmes opp. Historien viser gang på gang at når staten går inn som aktiv markedsaktør, ender vi opp med ineffektivitet, sløsing og uforutsigbarhet. Tysklands snuoperasjon er ikke en seier for miljøet; det er en fallitterklæring for den planøkonomiske tilnærmingen til det grønne skiftet.

Løsningen er ikke mer subsidier, men mer frihet. La teknologiene konkurrere på like vilkår, fjern særfordelene, og la forbrukerne stemme med lommeboka. Først da får vi en bærekraftig utvikling som står på egne ben – ikke på statlige stylter som knekker så snart støtten trekkes tilbake.

For deg som likte dette