PST og Epstein-skandalen: Systemisk svikt og ansvarsfraskrivelse

PST forsøker å definere seg bort fra ansvaret rundt kronprinsessens Epstein-omgang. Det vitner om en farlig blanding av byråkratisk feighet og inkompetanse.
Total
0
Shares

Når det stormer rundt makteliten, ser vi igjen hvordan det norske byråkratiet mobiliserer for å beskytte seg selv fremfor å ta ansvar. Politiets sikkerhetstjeneste (PST) har denne uken forsøkt å definere seg bort fra Kronprinsesse Mette-Marits omgang med den seksualdømte Jeffrey Epstein. Budskapet fra Nydalen er at de ikke fungerer som «personlige rådgivere», et utsagn som fremstår som en ren ansvarsfraskrivelse midt i en nasjonal skandale.

Det er et kunstig skille PST her forsøker å tegne opp. Ved å hevde at deres mandat kun omfatter fysisk sikkerhet, ignorerer de fullstendig realiteten i moderne etterretning. Enhver sikkerhetsekspert vet at omgang med utpressere og kriminelle nettverk utgjør en fundamental sikkerhetsrisiko mot statens øverste representanter. At PST, med sine milliardbudsjetter og omfattende fullmakter, angivelig skal ha stått maktesløse eller tause mens kronprinsessen besøkte en verdenskjent overgriper, vitner om en farlig blanding av inkompetanse og byråkratisk feighet. Dette minner sterkt om den samme maktblindheten vi ser i Epstein-skandalen: Systemisk råte i det norske maktapparatet.

Dette er «skrivebordspolitikk» i praksis. Når systemet svikter, gjemmer etatslederne seg bak instrukser og juridiske spissfindigheter. Vi ser et tydelig mønster av systembeskyttelse: Vanlige borgere møtes med streng overvåkning og «forebyggende samtaler» for langt mindre forseelser, mens eliten beskyttes av taushet og tåkelegging når de trår feil. Hvis PST visste, men ikke advarte, har de sviktet sitt oppdrag. Hvis de ikke visste, har de ingen kontroll.

Saken illustrerer dikotomien mellom folket og maktapparatet. Mens skattebetalerne finansierer gildet, vasker statens tjenere sine hender så fort ansvaret skal plasseres. Vi står igjen med en sikkerhetstjeneste som er eksperter på å overvåke befolkningen, men som tilsynelatende er blinde for de største truslene som kommer innenfra maktens egne sirkler. Dette er ikke bare en svikt i rutiner; det er en systemisk råte som tærer på tilliten til rettsstaten.

For deg som likte dette