En kald skulder til verdiskapere
Vinteren har festet grepet om Norge, og med kuldegradene kommer den snikende frykten som nå har blitt en permanent følgesvenn for norsk næringsliv. Det er ikke kulden i seg selv som skremmer; det er uvissheten. For tusenvis av små og mellomstore bedrifter (SMB) – selve ryggraden i norske lokalsamfunn – representerer de kommende månedene et «være eller ikke være». Tallenes tale er brutal: Hver sjette småbedrift frykter konkurs. Ikke på grunn av manglende kunder eller dårlige produkter, men på grunn av en villet, politisk energipolitikk som har gjort en av våre fremste konkurransefordeler til en brekkstang for statlig inndragning.
Det vi er vitne til, er en dikotomi mellom liv og lære som savner sidestykke i moderne norsk historie. På den ene siden har vi en stat som håver inn groteske summer – over 90 milliarder kroner i ekstraprofitt på de samme prisene som knekker ryggen på næringslivet. På den andre siden står bedriftseiere som ikke kan budsjettere seg ut av krisen, fordi rammevilkårene dikteres av børser i Tyskland og byråkrater i Brussel fremfor tilbud og etterspørsel her hjemme. Dette minner om hvordan byggebransjen blør under statlig grådighet, der rammevilkårene struper lokal aktivitet.
Politisk schizofreni: Enige i årsaken, uenig i virkningen
Det mest provoserende i dagens situasjon er ikke prisnivået isolert sett, men den politiske ansvarsfraskrivelsen som ledsager det. Vi ser stadig en strøm av norske toppolitikere som utviser en form for kognitiv dissonans som ville vært fascinerende om den ikke var så ødeleggende. De forsvarer energipolitikken, utenlandskablene og ACER-tilknytningen med nebb og klør på dagtid, for så å uttrykke «bekymring» over strømprisene i kveldsnyhetene.
Dette er politikere som i prinsippet er hjertens enige i den markedsliberalistiske innpakningen av kraftsystemet, men som i praksis nekter å vedkjenne seg resultatet av egen stemmegivning. Når representanter fra styringspartiene reiser land og strand rundt og snakker om behovet for «mer kraft» og «fastprisavtaler», er det en tåkelegging av de faktiske mekanismene. De har stemt for en eksportkapasitet på 9000 MW, som effektivt kobler norske bedrifter direkte på et dysfunksjonelt europeisk prisnivå. Å beklage seg over høye priser mens man tviholder på systemet som importerer dem, er ikke bare svakt lederskap – det er en hån mot de som betaler regningen.
Når systemet spiser sine egne barn
Vi har sett denne arrogansen før. Vi ser ofte at Norge er verdensmestere i planer, men dårligst på handling, noe som blir smertelig tydelig når byråkratiske visjoner møter praktisk virkelighet. Folk mister troen på at statlige løsninger gagner dem. Det er byråkratiske konstruksjoner designet for å bevare systemet og de offentlige inntektene, ikke for å beskytte borgernes eiendomsrett og økonomiske handlingsrom.
For næringslivet er situasjonen enda mer prekær. Bedrifter får ikke strømstøtte på samme måte som husholdninger. De blir fortalt at de må «omstille seg». Men hvordan omstiller man seg mot en politisk skapt uforutsigbarhet? Konkursøkningen på fem prosent i 2024 var bare begynnelsen. Usikkerhet er gift for investeringer. Når en bedriftseier ikke vet om strømregningen i februar blir 50 000 eller 150 000 kroner, stopper ansettelser. Vedlikehold utsettes. Og til slutt slukkes lyset for godt. Dette ser vi også i internasjonale trender, for eksempel når California blør og milliarder fordamper under lignende ideologisk styring.
Det grønne skiftets sanne kostnad
Bak festtalene om det grønne skiftet ligger en brutal realitet: En massiv overføring av verdier fra privat til offentlig sektor. Staten bruker strømprisen som en særskatt på produktivitet. Det er en «skrivebordspolitikk» blottet for bakkekontakt, der ideologiske mål om europeisk integrasjon trumfer overlevelsen til norsk varehandel og industri.
Dette føyer seg inn i et mønster vi ser over hele linjen: En blind tro på overstyring som sjelden tar hensyn til de faktiske markedsøkonomiske realitetene. Skal vi ofre norsk småindustri på alteret til en utopisk visjon som selv ikke stormaktene har råd til å finansiere uten å knuse egen middelklasse?
Konklusjon: Kravet om nasjonal kontroll
Løsningen er like enkel som den er ubehagelig for den politiske eliten: Vi må gjenvinne kontrollen over ressursene. Strøm skal være en innsatsfaktor for norsk verdiskaping, ikke et finansielt spekulasjonsobjekt for staten. Vi trenger politikere som tør å bryte med konsensus og si at nok er nok. De kunstige skillene mellom «oss» – de som skaper verdiene – og «dem» – systemet som forvinnertar dem – må rives ned.
Hvis vi fortsetter på dagens kurs, vil vinteren 2026 ikke bli husket for snøen, men for stillheten som senket seg over norske industrihaller og butikklokaler. Det er en stillhet ingen liberalist, og definitivt ikke det norske samfunnet, har råd til.
Liberalistisk Allianse Norge
