Advarer mot kvinnedominans i retten: – Fare for at vold bagatelliseres

Det ropes nå varsku om en fundamental endring i norsk rettspleie. Med en massiv overvekt av kvinner på jusstudiet og en stadig økende kvinneandel i domstolene, frykter kritikere at selve rettsstatens grunnmur er i ferd med å slå sprekker. Advarselen er like presis som den er urovekkende: Et kvinnedominert rettsvesen risikerer systematisk å «unnskylde eller bagatellisere farlige handlinger».

Kjernen i problemstillingen er en fryktet forskyvning fra det man på fagspråket kaller rettferdighetsetikk til omsorgsetikk. Der den klassiske rettsstaten, bygget på liberalistiske prinsipper, skal være blind og utelukkende forholde seg til lovbrudd og objektivt ansvar, trekker en mer «omsorgsfull» rettspleie inn menneskelige hensyn, bakgrunn og sosiale forhold. Resultatet? Gjerningsmannen stakkarsliggjøres, og det personlige ansvaret pulveriseres i møte med sosiologiske forklaringsmodeller.

Dette er ikke en teoretisk øvelse, men en høyst reell trussel mot borgernes trygghet. Statens absolutt viktigste – og kanskje eneste legitime – oppgave er å beskytte individet mot vold og overgrep. Dersom domstolene utvikler seg til en forlengelse av hjelpeapparatet, der fokuset flyttes fra å straffe handlingen til å forstå handlingsmønsteret, svikter staten sitt mandat. Vi ser allerede tendenser til at grov vold møtes med samfunnsstraff og terapi fremfor fengselsceller.

Helen Andres, som løfter debatten, peker på at kvinner og menn statistisk sett har ulike tilnærminger til regelstyring kontra situasjonsbestemt empati. I et maktperspektiv er dette avgjørende. Hvis rettsvesenet vegrer seg for å bruke statens voldsmonopol til å faktisk sette farlige individer ut av spill, fordi man søker konsensus og rehabilitering fremfor konsekvens, er det lovlydige borgere som betaler prisen.

Jeg undres om vi er vitne til slutten på likhet for loven, erstattet av en følelsesstyrt rettspleie der «hensikten» helliger middelet. For offeret spiller det liten rolle om dommeren har empati med overgriperens vanskelige barndom. Det eneste som betyr noe, er at samfunnet reagerer kontant for å gjenopprette rettferdighet og hindre nye overgrep. En rettsstat kan ikke bygges på medfølelse; den må bygges på konsekvens.