Regjeringen i Frankrike har overlevd. I det minste på papiret. Fredag ble det klart at statsminister Michel Barniers regjering klarte å ri av stormen gjennom to mistillitsforslag, etter at 269 representanter stemte for å kaste dem. Det manglet usle 19 stemmer på det magiske tallet 288. Men la oss være ærlige: Dette handlet ikke om tillit. Det handlet om systemets jernharde vilje til å overleve, uavhengig av hva folket eller markedet måtte mene.
Det vi er vitne til i Paris, er et skoleeksempel på politisk impotens forkledd som beslutningsstyrke. Regjeringen har tvunget gjennom et statsbudsjett uten debatt, uten avstemning om selve innholdet, og utelukkende ved hjelp av konstitusjonelle bakveier. For norske lesere bør dette være mer enn en utenriksnotis; det er et varsku om hva som skjer når skrivebordspolitikk og byråkratisk overmot møter veggen. Myten om den velmenende tvangsstaten må knuses, særlig når den tyr til slike maktgrep.
Vedtak på overtid og overformynderi
Bakgrunnen for dramaet er bruken av den etter hvert beryktede grunnlovsparagrafen 49.3. Denne mekanismen tillater regjeringen å banke gjennom lover uten parlamentarisk flertall, så lenge de overlever et påfølgende mistillitsforslag. Det er en metode som reduserer parlamentarismen til et sandpåstrøingsorgan for den utøvende makt. Når venstreradikale Ubøyelige Frankrike, De grønne og Kommunistpartiet går sammen om å felle regjeringen, er det et symptom på en dyp systemkrise.
Det er her dikotomien mellom «oss» – borgerne og verdiskaperne – og «dem» – den politiske eliten – blir smertelig tydelig. Mens vanlige franskmenn må forholde seg til realitetene i sin privatøkonomi, opererer staten med en arroganse som tilsier at deres budsjetter er hevet over kritikk. De velger å omgå de folkevalgte for å sikre sin egen tilgang på andres penger. Dette gir gjenklang i norske målinger, hvor vi ser et politisk jordskjelv der FrP fosser frem som en protest mot etablert vanstyre.
Skattepisken som eneste verktøy
Hva er det egentlig som haster så fælt at demokratiet må settes på vent? Svaret er, som alltid, penger. Frankrike står i en situasjon med et galopperende budsjettunderskudd og et massivt press fra EU. Løsningen fra eliten er forutsigbar og fantasifull som en gråstein: Massive skatteøkninger kombinert med kutt som sjelden treffer selve byråkratiet, men heller tjenestene folk faktisk bruker.
I stedet for å ta et oppgjør med en offentlig sektor som har est utover alle proporsjoner, velger man å straffe verdiskaperne. Tvangsstaten og den ideologiske blindheten fører til at man overser markedets signaler fullstendig. Det er en direkte parallell til situasjoner der en overdimensjonert stat fører til lammende ineffektivitet. Når staten vokser seg for stor, blir budsjettprosesser redusert til maktpolitiske gisselsituasjoner. Resultatet er det samme: Folket taper.
Skrivebordspolitikk diktert fra Brussel
Det er umulig å se den franske budsjettkrisen isolert fra EUs jerngrep. Kravet om å få kontroll på underskuddet er i seg selv legitimt, men metoden som dikteres bærer preg av teknokratisk overherredømme. Det er her vi ser faren ved å overlate nasjonal styring til internasjonale regelverk. Politikerne i Paris løper ærend for byråkrater i Brussel, mens de ignorerer signalene fra sine egne velgere og sitt eget næringsliv.
Dette minner stygt om de tendensene vi ser i norsk politikk, hvor internasjonale forpliktelser ofte brukes for å trumfe sunn fornuft. Vi har tidligere omtalt hvordan hodeløs klimapolitikk setter liv og helse i fare. Det er den samme mekanismen: En teoretisk modell vedtatt langt unna virkeligheten, tvinges ned over hodene på folk uten hensyn til konsekvensene.
Et varsel til Norge
Frankrikes situasjon viser oss endestasjonen for den sosialdemokratiske drømmen om den altomfattende staten. Når pengesekken er tom og gjelden tynger, forsvinner de demokratiske idealene ut vinduet. Da står vi igjen med ren maktutøvelse, høyere skatter og et system som kjemper for sin egen overlevelse på bekostning av individets frihet.
Vi må slutte å tro at statlig ekspansjon er svaret på alle samfunnsproblemer. Denne ukens hendelser i nasjonalforsamlingen i Paris er ikke en seier for stabilitet, men et bevis på svakhet. Hvis vi i Norge fortsetter å la byråkratiet vokse og politikerne detaljstyre økonomien, er det bare et tidsspørsmål før vi selv sitter i saksa. Løsningen er ikke å sentralisere mer makt, men å gi den tilbake til markedet og individet.
Liberalistisk Allianse Norge
