Det er sjelden vi får et så brutalt og ufiltrert innsyn i hvordan «det organiserte arbeidslivet» egentlig fungerer på bakrommet, som det vi nå er vitne til i Oslo tingrett. Saken mot tidligere Norsk Industri-direktør Stein Lier-Hansen er ikke bare en kriminalsak; det er et røntgenbilde av en sykdom som spiser seg inn i den norske samfunnsstrukturen.
Økokrim tegner et bilde av en næringslivsleder som har brukt arbeidsgiverens – og dermed medlemsbedriftenes – midler som sin egen private lekegrind. «En hel meny av økonomisk kriminalitet,» kaller aktoratet det. Vi i LA Norge ser dette som det uunngåelige resultatet når makt konsentreres på få hender og avstanden til den faktiske verdiskapningen blir for stor.
Fra styrerommet til rypefjellet
Stein Lier-Hansen (70) står tiltalt for grov korrupsjon for 1,9 millioner kroner og grov økonomisk utroskap. Det dreier seg om finansiering av eksklusive jaktreiser, bruk av sjøfly og påkostet representasjon rettet mot forbindelser i embetsverk og kraftbransje. Han erkjenner delvis utroskap – altså misbruk av midler – men nekter straffskyld for korrupsjon.
Forsvarets linje er klassisk: Dette var ikke bestikkelser, det var «relasjonsbygging». Det er nettopp her den prinsipielle debatten bør ligge. Hvor går grensen mellom nødvendig nettverksbygging og ren smøring av beslutningstakere? For vanlige folk og småbedrifter er denne grensen sylskarp og håndheves nådeløst av Skatteetaten. For toppsjiktet i NHO-systemet og deres omgangskrets i staten, fremstår reglene derimot som veiledende forslag.
Systemisk råte og institusjonalisert kameraderi
Dette er ikke et isolert tilfelle. Det er et symptom på en ukultur vi har advart mot lenge. Tidligere har vi dekket hvordan lukkede nettverk opererer, noe som minner om observasjonene i artikler som Epstein-skandalen: Systemisk råte i det norske maktapparatet, hvor maktpersoner pleier omgang i lukkede kretser uten at det får konsekvenser for deres posisjon i «det godes selskap».
Mekanismen er den samme: En liten elite skaper sine egne regler. Lier-Hansen-saken treffer kjernen i det norske korporativistiske systemet. Når makten sentreres i store organisasjoner som jobber tett opp mot staten, oppstår det en form for «skrivebordspolitikk» hvor beslutninger fattes i badstuer og på høyfjellshoteller, langt unna markedets korrigerende mekanismer. Dette understøtter poengene i vår analyse om myten om det rene Norge, der fasaden ofte skjuler en dypere strukturell svikt.
Dikotomien mellom «oss» og «dem»
Tenk deg en snekkerbedrift på Toten eller en liten teknologigründer i Bergen. Hvis de fører en firmatur med litt for mye alkohol på feil konto, eller glemmer å rapportere en frynsegode, blir de nådeløst forfulgt av byråkratiet. De kveles av rapporteringskrav, formuesskatt og rigide regler.
Samtidig har lederen for Norsk Industri – mannen som skal representere disse bedriftene – fløyet sjøfly til private jaktterreng på medlemmenes regning. Det er en hån mot hver eneste verdiskaper som står opp klokken seks om morgenen for å holde hjulene i gang. Det viser et systemoverherredømme der eliten lever i en beskyttet boble, finansiert av den produktive delen av befolkningen.
- Skatteetaten: Har krevd 5 millioner i etterbetaling fra Norsk Industri.
- Norsk Industri: Krever nå over 12 millioner i erstatning fra Lier-Hansen.
- Tilliten: Den er for lengst erklært konkurs.
Når tillit blir et røykvarslerbatteri som ikke virker
Vi liker å snakke om «den norske tilliten» som vårt fremste konkurransefortrinn. Men tillit fungerer også som et røykteppe. Fordi vi tar for gitt at ledere i store organisasjoner har integritet, slapper kontrollmekanismene av. Styret sover. Revisorene ser en annen vei. Og når sjekkene skrives ut for «relasjonsaktiviteter», er det ingen som stiller spørsmål før det er for sent, akkurat som vi har sett i andre saker om sløsing med fellesskapets midler.
Aktors påstand om at Lier-Hansen «rett og slett har fått arbeidsgiveren til å betale for fritidsaktivitetene sine», er knusende. Men det er også en beskrivelse av en kultur hvor andres penger alltid sitter løsest. Dette er baksiden av den norske modellen: En sammenblanding av roller som fungerer som en åpen invitasjon til korrupsjon.
Løsningen er ikke flere «retningslinjer»
Nå kommer ropene om strengere etiske retningslinjer og obligatoriske kurs i regi av NHO. Det er feil medisin. Problemet løses ikke med flere papirtigre. Problemet er fundamentalt og strukturelt.
Så lenge staten har så stor makt over rammebetingelsene i næringslivet, vil det alltid være lønnsomt å bruke millioner på å pleie omgang med byråkrater og politikere. Hvis vi reduserer statens makt, reduserer vi også verdien av å ta med en statssekretær på jakt. Hvis vi fjerner muligheten for særbehandling og subsidier, forsvinner også behovet for denne typen «relasjonsbygging».
Saken mot Stein Lier-Hansen må bli et vendepunkt for vår forståelse av maktstrukturene i Norge. Vi må slutte å være naive. De uklare skillene mellom politikk og butikk i disse kretsene har visket ut moralen. Tilbake står regningen, og den er det som vanlig skattebetalerne og de produktive bedriftene som må ta.
Liberalistisk Allianse Norge
