Norges vassdrags- og energidirektorat (NVE) har sluppet sin nyeste langsiktige kraftmarkedsanalyse. For den som forventer en nøktern gjennomgang av norske behov, er lesingen nedslående. Analysen bæres ikke frem av nye fakta, men av en sirkulær logikk der etatens egne, tidligere feilgrep danner fundamentet for fremtidige spådommer.
Det foregår en stille revolusjon i norsk forvaltning, og den er ikke til det gode for skattebetalerne. Den nylig fremlagte rapporten fra NVE er et skoleeksempel på hvordan byråkratiet har beveget seg fra å være faglig rådgiver til å bli en politisk aktør som driver «skrivebordspolitikk». Ved å analysere hva de selv tror vil skje, fremfor hva Stortinget har vedtatt eller markedet etterspør, har NVE i praksis utnevnt seg selv til overdommer over norsk energifremtid.
Byråkratisk selvreferanse og sirkulær logikk
Kjernen i kritikken, som blant annet er løftet frem av observatører som Harald Dirdal, er metodikken. I NVE Rapport 18/2024 ser vi en urovekkende trend: Basisscenarioet bygger direkte på etatens egne, tidligere interne analyser (LA23). Dette er intet mindre enn byråkratisk innavl.
Når kartet ikke stemmer med terrenget, velger NVE å tegne kartet på nytt basert på gamle skisser, fremfor å se ut av vinduet. De økonomiske forutsetningene i det norske samfunnet er drastisk endret med økte renter, inflasjon og en industri som sliter. Likevel velger etaten å ignorere disse realpolitiske signalene. Dette illustrerer et voksende statssvull, hvor målet synes å være å opprettholde relevansen til egne modeller fremfor å tjene befolkningen.
Dette skaper en farlig presedens. Når premissene for nasjonens viktigste infrastruktur legges av teknokrater som siterer seg selv, forsvinner den demokratiske kontrollen. Stortingets vedtak blir redusert til veiledende forslag som byråkratiet kan velge å se bort fra dersom det ikke passer inn i deres forhåndsbestemte narrativ om det grønne skiftet.
Markedet vs. Regnearket: De kunstige skillene
Rapporten avslører en dyp kognitiv dissonans når det gjelder kostnader. NVE erkjenner motstrebende at landbasert vindkraft er den mest kostnadseffektive løsningen. Likevel tviholdes det på scenarier som krever massiv utbygging av flytende havvind. Her snakker vi om investeringskostnader som ifølge bransjetall kan nå astronomiske 50 millioner kroner per megawatt.
Dette har ingenting med markedsøkonomi å gjøre. Det er planøkonomi forkledd som innovasjon. Ved å insistere på en utbygging som markedet selv aldri ville finansiert uten tvangsmessige subsidier, skaper NVE en kunstig knapphet. De konstruerer et «behov» i regnearkene sine som legitimering for å sende regningen til norske husholdninger og bedrifter. Dette minner om byråkratiets tidligere feilkalkyler som har rammet norsk økonomi hardt.
Vi har sett hvordan kraftproduksjonen når rekorder uten at det gir prislette. Det vi ser nå i NVEs rapporter, er fortsettelsen av den samme systemsvikten. Mens vannkraften fosser ut, fortsetter byråkratiet å rope om kraftmangel for å rettferdiggjøre ulønnsomme prestisjeprosjekter.
Når «behov» er en politisk bestilling
Det mest avslørende i den nye analysen er kanskje nedjusteringen av forbruksveksten frem mot 2030. Dette er en stilltiende innrømmelse av at tidligere krisemaksimering var overdrevet. Men i stedet for å trekke i nødbremsen og revurdere strategien, fortsetter NVE å peke på behovet for mer nett og mer statlig styring.
Dette er kjernen i det vi har kalt et villet politisk havari. Systemet, representert ved Statnett og NVE, legger opp til en nettutbygging basert på usikre prognoser de selv har produsert. Det er «bukken og havresekken» i full utfoldelse.
Konsekvensene for deg og meg
- Økte nettleier: Når Statnett bygger nett basert på NVEs fantasiscenarier, er det du som betaler gjennom nettleien.
- Kapitaltørke: Ved å styre investeringer mot subsidiert havvind, tapper man kapitalmarkedet for midler som kunne styrket lønnsom, landbasert industri.
- Demokratisk underskudd: De virkelige beslutningene flyttes ut av Stortingssalen og inn i lukkede direktorater.
Tilbake til virkeligheten
NVE innrømmer at analysene er en «krevende øvelse med mye usikkerhet». Likevel presenteres konklusjonene som absolutte sannheter som krever dype inngrep i både natur og privatøkonomi. Dette er systemets arroganse i sin reneste form.
Norge trenger ikke flere byråkratiske visjoner om hva vi burde ha vært. Vi trenger en energipolitikk forankret i realitetene: Vi har overskudd på kraft, vi har effektiv vannkraft, og vi har et marked som fungerer – hvis bare politikerne og byråkratene slutter å fikle med det. Løsningen er ikke å la NVE drømme opp nye subsidiebehov, men å strippe «staten i staten» for makten til å diktere vår fremtid basert på ideologisk ønsketenkning.
Liberalistisk Allianse Norge
