Arbeiderpartiet har bygget hele sin politiske eksistens på ett løfte: Trygg styring. Nå har styringspartiet mistet rattet. Makten har flyttet seg fra regjeringskontorene til Stortingssalen, der en samlet opposisjon har funnet en metode for å overkjøre regjeringen. Dette er ikke bare en politisk krise for statsminister Jonas Gahr Støre. Det er et historisk sammenbrudd for den sosialdemokratiske styringsmodellen.
Hvorfor har Arbeiderpartiet mistet kontrollen over Stortinget?
Regjeringen styrer ikke lenger landet. De administrerer Stortingets innfall. Vi ser nå et historisk brudd i den parlamentariske praksisen. Samtlige partier utenom regjeringspartiene forhandler i skjul for å tvinge frem nye flertall. Finansministeren og statsministeren blir redusert til tilskuere i sitt eget budsjettarbeid.
Når revidert nasjonalbudsjett skal på bordet, kjemper alle om å dele ut penger, men ingen vil ta regningen. Resultatet er et politisk minikaos som velter kostnadene over på privat verdiskapning. Staten eser ut, men evnen til å prioritere forsvinner i det øyeblikket regjeringen mister sin autoritet.
Hvordan bruker opposisjonen parlamentarismen som et våpen?
Opposisjonen har funnet en svakhet i systemet. De koordinerer flertall utenom regjeringen. Dette fungerer som en parlamentarisk «cheat code». Ved å samkjøre krav fra ytre høyre til ytre venstre, vingeklippes regjeringens handlingsrom systematisk.
Stortinget overkjører regjeringen i en grad vi sjelden har sett. For borgerne betyr dette total uforutsigbarhet. Skatte- og næringspolitikk vedtas over natten gjennom hestehandler på bakrommet, helt uten nødvendige konsekvensutredninger. Den store staten viser sin svakhet: Den klarer ikke engang å styre seg selv, men tviholder likevel på makten over individet og dets ressurser.
Hvorfor brukes EØS som et politisk skjold?
Når den interne makten forvitrer, tyr regjeringen til eksterne unnskyldninger. Internasjonale avtaler og EØS-regelverk brukes aktivt som et politisk skjold. Upopulær politikk pakkes beleilig inn som «nødvendige tilpasninger» til EU og ESA.
Dette er en klassisk ansvarsfraskrivelse. Politikere slipper å forsvare inngripende reguleringer overfor velgerne. De peker bare på Brussel. Slik flyttes makt ytterligere vekk fra borgerne. Demokratisk ansvarlighet erstattes av en byråkratisk tvangstrøye som kveler nasjonal handlefrihet og markedsinnovasjon.
Hvilken rolle spiller Stoltenberg-nostalgien?
I mangel på egen autoritet, forsøker Arbeiderpartiet å låne andres. Den stadige dyrkingen av tidligere statsminister Jens Stoltenberg er et åpenbart symptom på indre krise. Partiet ser seg tilbake fordi fremtiden virker uhåndterlig.
Stoltenberg representerer en tid der Arbeiderpartiet faktisk hadde styringsfart. Å trekke ham frem i enhver anledning er et desperat forsøk på å projisere styrke. Nostalgi løser imidlertid ikke dagens strukturelle problemer. Det understreker bare kontrasten mellom datidens maktapparat og dagens handlingslammelse.
Hva betyr et handlingslammet styringsparti for individet?
Vi er vitne til en samfunnsmodell i oppløsning. Når staten vokser seg for stor, blir den umulig å detaljstyre. Konsekvensen er ad-hoc-politikk og dype strukturelle svakheter.
- Økt risiko: Reglene endres kontinuerlig for bedrifter og investorer.
- Høyere skatter: Kompromisser inngått på overtid finansieres alltid av privat sektor.
- Svekket rettssikkerhet: Lovgivning hastes gjennom uten skikkelig høring.
Løsningen er ikke å finne en sterkere regjering som kan tvinge Stortinget i kne. Løsningen er å redusere statens ansvarsområde. Makt og kapital må flyttes fra politiske korridorer og tilbake til individet. Først da forsvinner behovet for et styringsparti som uansett har mistet rattet.
Liberalistisk Allianse Norge
Oddbjørn Sjursen
