Starmers digitale jernteppe: Når trygghet blir til sensur

Starmers digitale jernteppe: Når «trygt internett» betyr statlig sensur

Det er en skjebnens ironi som nesten er for overtydelig til å være sann. Samtidig som det teokratiske regimet i Iran stenger ned internett for å kvele opposisjonelle stemmer, vurderer Storbritannias statsminister Keir Starmer å gjøre nøyaktig det samme mot en av verdens største sosiale plattformer. Fredagens nyhet om at britiske myndigheter lufter tanken om å forby X (tidligere Twitter), sender kalde gysninger nedover ryggen på alle som verdsetter det frie ord. Begrunnelsen er som alltid vakker: «Trygghet». Men la oss være ærlige om hva dette egentlig handler om. Det handler om makt, kontroll og en byråkratisk manglende evne til å tolerere uregulerte ytringer.

Fra «Online Safety» til politisk våpen

Verktøyet Starmer-regjeringen nå rasler med, er den såkalte Online Safety Act (OSA). Da loven ble innført, ble den solgt inn som et nødvendig tiltak for å beskytte barn og sårbare grupper. Vi i LA Norge har lenge advart mot nettopp denne typen lovgivning, fordi definisjonsmakten flyttes fra domstolene og individet, og over til politisk styrte tilsynsorganer. Som vi har påpekt i saken om hvordan ny lov gir staten farlig økt tvangsmakt, ser vi nå fasiten: Loven brukes som en brekkstang mot Elon Musks X, primært fordi plattformen nekter å bøye seg for statens krav om innholdsmoderering.

Konflikten har tilspisset seg rundt AI-genererte bilder fra Grok, Musks egen AI-tjeneste, som britiske myndigheter mener sprer «skadelig innhold». Men i stedet for å adressere spesifikke lovbrudd gjennom rettsvesenet, truer regjeringen med å kutte selve infrastrukturen. Å blokkere en plattform eller strupe dens finansielle tilgang er drakoniske virkemidler vi vanligvis forbinder med regimer vi ikke liker å sammenligne oss med. Kritikere i USA har allerede slaktet Starmers linje, og med rette påpekt at Storbritannia beveger seg faretruende nær en overvåkningsstat lik den vi ser utvikle seg med digitale ID-systemer.

Musks paradoks: Frihetskjemper i øst, samfunnsfiende i vest

Mens britiske byråkrater sitter på sine kontorer i Whitehall og pønsker ut hvordan de kan stenge informasjonsflyten, foregår det et helt annet drama i Iran. Der har ayatollahene bokstavelig talt trukket ut kontakten for å hindre befolkningen i å organisere motstand. Hvem er det som holder livslinjen åpen der? Det er Elon Musk, gjennom Starlink-terminaler som smugles inn i landet.

Dette illustrerer et fundamentalt paradoks i moderne vestlig politikk. Elon Musks teknologi fungerer i dag som en av de fremste frigjørende kreftene mot autoritær statsmakt globalt. Likevel behandles han av den politiske eliten i Europa som en trussel. Hvorfor? Fordi han har fjernet portvokterne. Dette minner om hvordan Google har innrømmet sensurpress fra Biden-administrasjonen; makten tåler ikke plattformer de ikke kan kontrollere. Når X tillater ytringer som BBC ville stoppet, utfordrer det ikke bare «sikkerheten», men selve narrativet til den styrende klassen.

Innovasjon trives ikke i lenker

Det kanskje mest hoderystende ved Starmers korstog er den økonomiske selvmotsigelsen. Statsministeren snakker varmt om at Storbritannia skal bli et «AI sweet spot» – et globalt sentrum for kunstig intelligens. Samtidig truer han med å kaste ut selskapet som leder an i utviklingen. Dette er et klassisk sosialdemokratisk tankekors: Man ønsker fruktene av kapitalismen (vekst, jobber, skatteinntekter), men man tåler ikke mekanismene som skaper dem (frihet, risiko, uregulerte markeder).

Hvis Storbritannia gjør alvor av truslene om å blokkere X, vil det ikke gjøre internett tryggere. Det vil gjøre Storbritannia fattigere. Kapitalen er flyktig, og teknologisk kompetanse søker seg dit friheten er størst. Man kan ikke regulere seg til innovasjon, like lite som man kan skattlegge seg til velstand.

Et varsko for Norge

Hvorfor er dette relevant for oss i Norge? Fordi norsk digital politikk i stor grad er en kopi av britiske og europeiske modeller. Vi ser de samme tendensene her hjemme, hvor «ansvarlighet» brukes som påskudd for statlig innblanding. Vi har sett hvordan den politiske eliten i Tyskland vil kneble pressen, og hvordan aktører som Telenor må svare for sitt ansvar i møte med statlig overvåkning. Nå ser vi at vår nærmeste allierte i vest vurderer sensurverktøy som hører hjemme i en dystopi.

Saken om X og Starmer er ikke en teknisk diskusjon om AI-reguleringer. Det er en prinsipiell kamp om hvor grensen for statens makt skal gå. Når vestlige demokratier begynner å vurdere de samme virkemidlene som totalitære regimer for å kontrollere informasjonsflyten, er det på høy tid å rope varsku. Et fritt marked for ideer er den eneste reelle garantisten mot maktmisbruk. Det bør Keir Starmer minnes på – før han bygger en digital mur rundt de britiske øyer.