Det var ment som en historisk redningspakke som skulle sikre Europas fremtid. I stedet ser vi konturene av en fiskal hengemyr der fellesskapets gjeld kveler nasjonalstatenes handlingsrom. Når rentene stiger og byråkratiet stopper utbetalingene, er det skattebetalerne – også indirekte de norske – som sitter igjen med regningen.
Fra visjon til gjeldsfelle
Da EU lanserte NextGenerationEU (NGEU), ble det solgt inn som et nødvendig solidarisk løft for å gjenreise Europa etter pandemien. Gjennom felles låneopptak og storstilte overføringer skulle milliarder av euro transformere økonomien mot det grønne og digitale skiftet. Retorikken var høy, og løftene om vekst satt løst.
Nå, fire år senere, begynner vi å se resultatet av eksperimentet. Fasiten er dessverre akkurat så dyster som vi liberalister fryktet. Tallene taler sitt eget tydelige språk: Kun 58 % av midlene i Recovery and Resilience Facility (RRF) er faktisk utbetalt. Mens gjelden allerede er stiftet og renteutgiftene løper, sitter pengene som skulle skape vekst fast i en ugjennomtrengelig byråkratisk propp i Brussel og hovedstedene.
Dette minner stygt om mekanismer vi tidligere har analysert i saker som kapitalflukt i Norge og sammenligningen med Sovjetunionens kollaps: Når staten – eller i dette tilfellet overnasjonale organer – forsøker å detaljstyre kapitalallokering, ender man opp med ineffektivitet. Markedet finner veier; byråkratiet bygger murer.
Demokratiet satt under administrasjon
Det mest alvorlige aspektet ved denne utviklingen er ikke bare de tapte pengene, men den strukturelle maktforskyvningen. Under presset fra først pandemi og nå krigen i Ukraina, har Brussel flyttet makt og heftelse vekk fra nasjonalstatene og opp til et sentralisert nivå. EUs rolle som storutsteder av obligasjoner endrer spillets regler fundamentalt.
Når renter stiger, blir kostnaden for å betjene denne fellesgjelden massiv. Dette spiser direkte av handlingsrommet til medlemslandene. Vi ser her kimen til en situasjon der nasjonale parlamenter mister styringen over egne budsjetter fordi de er bundet til masten av felles forpliktelser. Det er en trussel mot demokratiet når velgernes prioriteringer må vike for kreditorers krav på overnasjonalt nivå.
Når «gratis penger» blir dyre
Tankegangen bak NGEU hviler på en illusjon om at man kan låne seg til konkurransekraft. Mens USA og Kina satser på dynamiske markeder, forsøker EU å subsidiere seg til suksess gjennom programmer som «STEP» og detaljreguleringer. Det fungerer dårlig. Vekstanslagene for 2026 er allerede trimmet ned til svake 1,4 %.
Problemet er systemisk. Du kan vedta så mange klimamål og teknologisatsinger du bare vil, men hvis kapitalen allokeres etter politiske kriterier fremfor lønnsomhet, får du sløsing. Vi ser det samme i Norge med myndighetenes besettelse av å kaste penger etter prosjekter uten livets rett. Denne hodeløse politikken setter i ytterste konsekvens både vekst og velstand i fare. Når politikerne leker investorer med andres penger, går det som regel gærent.
Hvorfor dette angår Norge
Mange i Norge tenker nok at EUs gjeldsproblemer er langt unna vår velfylte oljefonds-hverdag. Det er en farlig naivitet. Norge er ikke en øy. En svak, gjeldstynget europeisk økonomi med høy inflasjon og lave investeringer treffer norsk eksportrettet næringsliv midt i solar plexus.
Enda verre er smitteeffekten av tankegodset. Når EU normaliserer ideen om at «krisehåndtering» legitimerer frikobling fra budsjettmessig ansvarlighet, legger det press på norske politikere om å gjøre det samme. Vi ser allerede tendensene her hjemme: Når staten svikter i sine kjerneoppgaver, er svaret alltid mer penger, mer byråkrati og mer statlig styring – aldri deregulering og frihet.
Jeg undres over hvor lenge europeiske – og norske – politikere kan ignorere markedets dom. Gjelden forsvinner ikke ved politiske vedtak. Den må betales, enten gjennom kutt, skatter eller inflasjon. Og regningen, den ender alltid hos deg og meg.
Liberalistisk Allianse Norge
