Vestlige sanksjoner skulle sende russisk økonomi ut i fritt fall. Realiteten er en helt annen. Mens europeiske ledere tviholder på fortellingen om at sanksjonsregimet virker, viser økonomiske nøkkeltall at Russland ikke bare overlever, men vokser. Det er på høy tid at vi erstatter moralsk ønsketenkning med økonomisk realisme.
Narrativet i etablerte medier har lenge vært entydig: Russland står på kanten av stupet. Men kartet stemmer ikke med terrenget. Landet har effektivt lagt om til en krigsøkonomi som trosser vestlige spådommer. Arbeidsledigheten er rekordlav, lønningene stiger som følge av mangel på arbeidskraft, og industriproduksjonen går for full maskin. At dette finansieres av massiv statlig pengebruk og krigføring endrer ikke faktum: Statskassen i Moskva er langt fra tom, og samfunnet har ikke kollapset under presset.
Det vi er vitne til, er de brutale begrensningene i vestlig «skrivebordspolitikk». Politikere i Oslo og Brussel har overvurdert sin egen makt til å styre globale varestrømmer gjennom dekreter. Filosofien ser ut til å ha vært at hvis man bare vedtar strenge nok lover, vil markedet lystre. Sannheten er at markedet alltid finner en vei. Som vi har sett i analysen av Syndebukken Trump og Vest-Europas selvpåførte forfall, er tendensen til å prioritere symbolikk over substans økende i vestlige hovedsteder.
Når Vesten stenger døren, åpner Asia, Afrika og Sør-Amerika vinduet. Russisk olje og gass finner veien til verdensmarkedet via mellomledd, mens det er europeiske bedrifter og forbrukere som sitter igjen med regningen i form av tapte markedsandeler og vedvarende energiusikkerhet. Troen på at man kan kvele en av verdens største råvareprodusenter gjennom byråkrati fremstår stadig mer virkelighetsfjern.
Det internasjonale pengefondet (IMF) har gjentatte ganger oppjustert sine prognoser for russisk vekst, til stor forlegenhet for analytikere som spådde ruin. Sanksjonene har blitt et symbolsk teater for å vise handlekraft, heller enn et effektivt virkemiddel. Å basere sikkerhetspolitikk på hvordan man ønsker at verden skal se ut, er en luksus vi ikke lenger har råd til. Inntil vi innser at sanksjonspolitikken er hul som en sil, vil Vestens strategi fortsette å feile i møte med de harde økonomiske realitetene.
Liberalistisk Allianse Norge
