LISBOA: Portugal har valgt å betale 8,4 millioner euro – nesten 100 millioner kroner – til Europakommisjonen for å slippe å ta imot 420 asylsøkere. Beslutningen markerer et tydelig skifte i europeisk migrasjonspolitikk, der nasjonalstater nå prissetter retten til å si nei til EUs sentralstyrte kvoter.
Den portugisiske regjeringen benytter seg nå aktivt av «solidaritetsmekanismen» i EUs nye, omstridte migrasjonspakt. Valget sto mellom å akseptere tvungen relokering av migranter eller å betale en «kompensasjon» på 20 000 euro per person. Lisboa valgte lommeboken fremfor åpne grenser, og beløpet trekkes nå direkte fra EU-midler som opprinnelig var øremerket grenseforvaltning.
Reaksjonene fra det byråkratiske apparatet har vært forutsigbare. Fagforeningen for ansatte i migrasjons- og asylsektoren (ASMAA) anklager myndighetene for manglende «humanitært ansvar» og beskriver politikken som en kynisk transaksjon. Dette er den vante moraliseringen som møter ethvert forsøk på å prioritere nasjonal stabilitet og økonomisk realisme fremfor overnasjonale føringer.
Det Portugal demonstrerer, er en rasjonell nyttekalkyle: Kostnaden ved ukontrollert innvandring og integrering ansees som langt høyere enn boten fra Brussel. Ved å betale seg ut av kvotene, kjøper regjeringen seg handlingsrom mot et EU-system som forsøker å tvinge gjennom ensartede løsninger på tvers av ulike nasjonale økonomier. Som vi har sett i debatten om EUs gjeldsfelle, fører overnasjonal overstyring ofte til kostnader som velgerne til slutt må bære.
For Norge sender dette et klart signal. Det viser at EUs såkalte solidaritet i praksis fungerer som et strafferegime for land som ønsker å verne om egne grenser og offentlige budsjetter. Portugal har bevist at suverenitet nå har fått en konkret prislapp. Spørsmålet er om norske beslutningstakere skal fortsette å la seg diktere av skrivebordspolitikk fra kontinentet, eller om man skal begynne å regne på hva det faktisk koster å oppgi kontrollen over egne grenser.
Liberalistisk Allianse Norge
