Det norske rettssystemet står overfor en moralsk og juridisk kollaps. Mens politikere og byråkrater gjemmer seg bak internasjonale konvensjoner, går 160 utvisningsvedtatte utenlandske kriminelle fri i våre gater. Dette er ikke lenger et spørsmål om juss, men om et fundamentalt statlig svik mot den lovlydige borger.
Tallet er 160. Det er ikke bare statistikk i et regneark hos Politiets utlendingsenhet; det representerer 160 individer som har forbrutt seg grovt mot det norske samfunnet. Vi snakker om personer dømt for grov vold, familievold og seksuelle overgrep. Etter loven har de mistet retten til å oppholde seg i kongeriket. I realiteten er de her fortsatt, beskyttet av det samme systemet som svikter deres egne ofre.
I LA Norge har vi lenge advart mot en stat som eser ut i byråkratisk omfang samtidig som den kjernefunksjonelle tryggheten forvitrer. Som vi tidligere har påpekt i analysen Når kartet tegnes i blinde: Kostnaden av politisk ønsketenkning, er dette det definitive beviset på at diagnosen er korrekt. Når hensynet til overgriperens «menneskerettigheter» veier tyngre enn borgernes rett til å leve uten frykt for gjentakelse, har samfunnskontrakten blitt ensidig oppsagt av staten.
Juridisk overherredømme og falsk trygghet
Hvordan er dette mulig i en rettsstat? Svaret ligger i en skrivebordspolitikk som har fjernet seg fullstendig fra virkeligheten i norske nabolag. Årsaken til at disse individene ikke sendes ut, er at de angivelig risikerer dødsstraff, tortur eller forfølgelse i hjemlandet. Dette prinsippet, forankret i internasjonale konvensjoner, høres edelt ut i festtaler i FN-bygningen. Men oversatt til praksis i norske gater betyr det at norske borgere må bære risikoen for andre lands inhumanitet.
Vi står overfor et absurd paradoks: Den norske staten makter ikke å beskytte sine egne innbyggere mot importert kriminalitet, fordi den er for opptatt med å beskytte de kriminelle mot deres egne lands rettssystemer. Dette er kjerneeksemplet på det vi kaller folkeretten som koldtbord, der prinsipper brukes selektivt på bekostning av nasjonal sikkerhet. Det er et system som prioriterer gjerningspersonens hypotetiske fremtidige lidelse over offerets reelle, påførte lidelse.
Når forbryterens vern trumfer offeret
Staten bruker enorme ressurser på å administrere rettigheter for de som bryter samfunnskontrakten. Samtidig blir offeret redusert til en statist i en straffeprosess designet for å ivareta mistenktes vern. Dette minner urovekkende om den generelle trenden med økonomisk ønsketenkning, hvor staten skjuler de faktiske kostnadene – i dette tilfellet menneskelige kostnader – ved sine prioriteringer.
Dette er kjernen i den liberale kritikken av dagens justispolitikk. Statens primæroppgave – dens eneste virkelige legitimitet for å utøve makt – er å beskytte individets liv, frihet og eiendom. Når politiet henlegger saker over en lav sko grunnet ressursmangel, mens byråkratiet finner midler til å la 160 farlige personer bli i landet på «tålt opphold», har prioriteringene sporet fullstendig av.
Hva forteller dette voldsofferet som møter sin overgriper på butikken? Det forteller at deres trygghet er underordnet statens behov for å fremstå som «flinkest i klassen» på overholdelse av internasjonale avtaler.
Systemets handlingslammelse
Vi ser her et klassisk eksempel på ansvarsfraskrivelse forkledd som juss. Politikere på Stortinget kan toe sine hender og si at konvensjonene binder dem. Men konvensjoner er politiske dokumenter, ikke naturlover. Tolkningen av dem er et politisk valg. Å la være å utfordre disse rammene når de åpenbart truer nasjonal sikkerhet, er intet mindre enn feighet.
Samtidig som disse 160 får bli, ser vi et sikkerhetspoliti som er stadig mer opptatt av å overvåke nordmenns meninger. Ressursene finnes tydeligvis når målet er å kontrollere lovlydige borgere som er kritiske til makten. Men når det gjelder å effektuere utkastelse av dømte voldsmenn, blir staten plutselig maktesløs og bundet på hender og føtter.
En nødvendig kursendring
Det liberale utgangspunktet er klart: Frihet forutsetter ansvar. Har du begått grov kriminalitet i et land som har gitt deg opphold, har du brutt forutsetningene for din tilstedeværelse. At retur er vanskelig, kan ikke være vertslandets problem alene. I dag belønnes kriminelle i praksis for å komme fra dysfunksjonelle stater.
Løsningen krever handling:
- Oppgjør med konvensjonstolkningene: Norske myndigheter må utfordre handlingsrommet. Borgernes sikkerhet må veie tyngre enn vernet av utenlandske kriminelle.
- Lukkede mottak: Hvis en person er utvist, men ikke kan returneres, kan de ikke gå fritt i samfunnet. Frihet er et privilegium for de som respekterer andres frihet.
- Fokus på ofrene: Justispolitikken må slutte å handle om rehabilitering av de som ikke vil rehabiliteres, og starte med å gjenopprette trygghet for de lovlydige.
Hvis vi fortsetter på dagens kurs, vil tilliten til staten som beskytter forsvinne helt. Når staten beskytter byråkratiske prinsipper fremfor borgerne, er vi på vei mot et samfunn hvor den sterkestes rett gjelder. Det er på tide at hensynet til 160 kriminelle viker for hensynet til 5,5 millioner borgere som krever sin rettmessige trygghet.
Liberalistisk Allianse Norge
