Mørklagt beredskap: Den digitale drømmen som brister

Vi lever i en digital drømmeverden regissert av politikere som har glemt en fysisk sannhet: Uten strøm finnes ingen sky, ingen betalingsløsninger og ingen mobilnett. Mens byråkratene i Oslo og Brussel tegner kart over et «sømløst europeisk marked», står norske innbyggere igjen med en infrastruktur som kneler så snart vinden blåser litt hardere enn normalt.

Det er en ubehagelig stillhet som senker seg over et samfunn når mobilnettet forsvinner. I dagens Norge er dette ikke lenger et hypotetisk scenario, men en varslet krise. Ni av ti utfall i mobilnettet skyldes ikke tekniske feil hos Telenor eller Telia, men at strømmen går. Det hjelper lite med 5G-dekning i verdensklasse når basestasjonen i skogkanten mister spenningen.

Dette er ikke en naturlov. Det er resultatet av en villet politisk prioritering der «skrivebordspolitikk» og internasjonale prestisjeprosjekter har fått forrang over den kjedelige, men livsviktige jobben med å sikre nasjonal infrastruktur. Vi har bygget et kraftnett for solskinnsdager og fredstid, i en verden som blir stadig mørkere og mer urolig. Dette er en del av et større bilde av energipolitisk havari der ideologi kolliderer med fysikk.

Når kartet ikke stemmer med terrenget

Norsk kraftpolitikk har de siste tiårene vært preget av en farlig naivitet. Som vi har sett tidligere, er energikrisen et villet politisk havari fra skrivebordet. Skiftende regjeringer har behandlet kraftsystemet vårt som en utømmelig finansiell ressurs – en melkeku for staten og en batteribank for Europa. Fokuset har ligget på å maksimere eksportkapasitet og hente inn såkalte «flaskehalsinntekter».

Konsekvensen av dette kunstige skillet mellom marked og samfunnssikkerhet er at vi har syltynne marginer her hjemme. Statnett, som opererer som et monopolforetak uten reell konkurranse, har blitt belønnet for å bygge motorveier ut av landet, mens fylkesveiene som forsyner norske bygder og basestasjoner forfaller. Når NOU 2023: 3 påpeker at vår energisikkerhet hviler på import, er det en fallitterklæring for en energinasjon.

Vi har gjort oss sårbare ved design. Ved å integrere oss hundre prosent i et europeisk marked som sliter med sin egen energimiks, importerer vi ikke bare prisene deres, men også deres ustabilitet. Dette viser strømkrisens sanne ansikt: Et politisk konstruert havari som rammer den jevne borger.

Ansvarsfraskrivelse satt i system

Reaksjonen fra myndighetene på denne sårbarheten er klassisk norsk forvaltningslogikk: Dytt ansvaret og regningen over på noen andre. Løsningsforslaget som nå diskuteres, er å pålegge teleoperatørene å installere batteripakker som skal vare i 72 timer, eller sette ut tusenvis av dieselaggregater ved landets 20.000 basestasjoner.

Dette er et skoleeksempel på hvordan staten forsøker å regulere seg bort fra problemer de selv har skapt. I stedet for å fikse roten til problemet – et ustabilt og underdimensjonert strømnett – pålegges næringslivet skyhøye kostnader for å lappe sammen symptomene. Det er ineffektivt, det er dyrt, og til syvende og sist er det forbrukerne som må betale gjennom økte mobilregninger.

Det er også en fysisk umulighet å tro at man kan drifte et moderne samfunn på nødstrøm over tid. Prioriteringene i dagens energimarked virker ofte hodeløse, der tunge aktører får forrang mens kritiske samfunnsfunksjoner overlates til seg selv. Det er en prioritering som ikke tåler dagens lys.

Sabotasje: Den glemte faktoren

Det mest alvorlige aspektet ved dagens situasjon er imidlertid ikke været, men trusselen fra ondsinnede aktører. Både SINTEF og NUPI har i årevis advart om at kraftsystemet vårt er sårbart for hybrid krigføring og sabotasje. Når vi sentraliserer driften og gjør oss avhengige av lange overføringslinjer styrt av digitale systemer, serverer vi en «av-knapp» for hele det norske samfunnet.

I en liberalistisk tankegang er statens fremste – og kanskje eneste legitime – oppgave å beskytte individets liv og eiendom. Her svikter staten fundamentalt. Man har vært mer opptatt av å følge EUs direktiver gjennom ACER enn å sikre at mormor på Finnskogen kan ringe etter hjelp når stormen går. Vi har bygget et system basert på naiv tillit til at naboene våre alltid vil hjelpe oss.

Tilbake til virkeligheten

Vi kan ikke fortsette å styre landet basert på ønsketenkning. «Det grønne skiftet» har blitt en unnskyldning for å neglisjere klassisk beredskap. Løsningen er ikke flere batterier i skogen eller flere byråkrater som skriver rapporter. Løsningen er en fundamental kursendring:

• Prioriter hjemlig forsyning: Norsk vannkraft må først og fremst sikre lys og varme i norske hjem og bedrifter. Eksport skal være et overskuddsfenomen, ikke et primært forretningsmål for staten.
• Fysisk sikring: Investeringene må flyttes fra utenlandskabler til robusthet i det lokale nettet. Linjer må graves ned, og reserveløsninger må bygges inn i selve nettsystemet, ikke klattes på utsiden.
• Stopp overstyringen: Vi må ta tilbake kontrollen fra overnasjonale organer som ser på Norge som et batteri, og ikke som en nasjon med egne borgere å beskytte.

Hvis vi ikke tar disse grepene, vil neste storkonflikt eller ekstremvær vise oss nøyaktig hvor skjør vår digitale sivilisasjon er. Og da hjelper det lite at staten har tjent milliarder på flaskehalser, når ingen kan ringe nødnummeret.