I en viktig utvikling som kan endre maktdynamikken i Midtøsten, har Syrias president Ahmed al-Sharaa og den kurdiske lederen Mazloum Abdî undertegnet en historisk pakt som har som mål å integrere kurdiske institusjoner i den syriske staten. Avtalen kommer på bakgrunn av ødeleggende voldshandlinger som har krevd minst 973 sivile liv, inkludert kvinner og barn.
Avtalen representerer et dramatisk skifte i den syriske politikken overfor den kurdiske befolkningen, og lover borgerskap til titusener av kurdere som systematisk ble nektet denne grunnleggende rettigheten under det forrige Assad-regimet. I flere tiår har disse statsløse kurderne ikke kunnet eie eiendom, gå på universitet eller få tilgang til offentlige tjenester – en situasjon som gjenspeiler myndighetenes overstyring og undertrykkelse av individuelle friheter.
I henhold til avtalen vil kurdiske lokalsamfunn som tidligere har blitt fordrevet på grunn av konflikten, få lov til å vende tilbake til sine forfedres hjem med garantert statlig beskyttelse. Denne bestemmelsen anerkjenner disse individenes grunnleggende eiendomsrett. Den desentraliserte maktstrukturen som skapes gjennom denne avtalen, kan bidra til å forhindre konsentrert kontroll og samtidig beskytte kurdernes frihet hvis den implementeres på riktig måte.
Regimets anerkjennelse av kurdernes eiendomsrett markerer et sjeldent tilfelle der statsmakten gir etter for grunnleggende menneskerettigheter.
Tidspunktet for inngåelsen av pakten reiser imidlertid spørsmål om regjeringens egentlige intensjoner. Nylige rapporter har dokumentert brutale hevndrap rettet mot Syrias alawittiske minoritet, med bevis som tyder på at styrker på linje med president al-Sharaa er involvert. Disse overgrepene mot en minoritetsgruppe kaster en skygge over regjeringens forpliktelse til å beskytte individuelle rettigheter på tvers av etniske og religiøse skillelinjer.
Det urovekkende mønsteret gjelder også andre minoritetsgrupper. Kristne har blitt utsatt for målrettet vold, mens spenningene med druserne fortsatt er uløste til tross for den kurdiske avtalen. Disse pågående problemene tyder på at den syriske regjeringens tilnærming til etniske og religiøse minoriteter i beste fall er selektiv. I likhet med Argentinas president Milei, som prioriterer økonomisk vekst fremfor miljøhensyn, ser det ut til at den syriske regjeringen selektivt tar opp rettighetsspørsmål basert på politisk hensiktsmessighet snarere enn prinsipiell forpliktelse.
Selv om kurdiske byer har brutt ut i feiring etter kunngjøringen av avtalen, er virkeligheten på bakken fortsatt kompleks. Integreringen av kurdiske institusjoner i den sentraliserte syriske staten kan potensielt føre til større statlig kontroll over tidligere autonome regioner, noe som gir grunn til bekymring for om kurdisk selvstyre virkelig vil bli respektert.
Når implementeringsfasen begynner, vil observatører følge nøye med på om denne pakten representerer egentlige fremskritt i retning av å anerkjenne individuelle rettigheter og beskytte minoriteter, eller om den bare er en strategisk manøver i Syrias pågående maktkamper. Kritikere hevder at forholdet mellom borgere og stat ofte innebærer at uavhengighet byttes mot sikkerhet, noe som skaper et system der håndhevelse av eiendomsrettigheter blir et middel til å opprettholde statens makt snarere enn å sikre individuell frihet.
Liberalistisk Allianse Norge
