Epstein-skandalen: Systemisk råte i det norske maktapparatet

Innhold Skjul

Thorbjørn Jagland: Vaktbikkja som ble logrende gjest
Den humanitære eliten: Rød-Larsen og prisen for fred
Nettverkets lange skygger: Stoltenberg og Støre
De kunstige skillene og konsekvensene
Løsningen: Åpenhet og skattestopp

Det er en kvalmende ironi som hviler over det norske sosialdemokratiet. Mens vanlige folk jaktes av systemet for mindre feiltrinn i NAV-skjemaer, og gründere kveles av skjemavelde og formuesskatt, har landets absolutte toppsjikt operert med en moralsk kompassnål som peker i stikk motsatt retning av folkeskikken de selv forkynner. De siste årenes avsløringer rundt Jeffrey Epstein-nettverket har revet vekk sløret foran en ubehagelig sannhet: Det finnes et «oss» og et «dem».

For oss dødelige gjelder loven, moralen og skammen. For den internasjonale eliten – inkludert våre egne fremste tillitsvalgte – gjelder tilgangen, pengene og nettverket. Dokumentene som nå er tilgjengelige, og som vi i LA Norge har gått gjennom, tegner et bilde av en norsk maktelite som ikke bare har vært naive, men aktivt deltakende i å legitimere og hvitvaske omdømmet til en av historiens mest omtalte seksualforbrytere. Det er ikke lenger snakk om «uheldige omstendigheter». Det er en systemisk råte som minner oss på hvorfor myten om den velmenende tvangsstaten må knuses.

Thorbjørn Jagland: Vaktbikkja som ble logrende gjest

La oss starte med mannen som skulle være Europas fremste forsvarer av menneskerettigheter. Da Thorbjørn Jagland satt som generalsekretær i Europarådet, planla han ikke bare møter, men en elleve dagers ferie på Jeffrey Epsteins private øy, Little Saint James – populært kalt «Pedo-øya» på folkemunne. Dette skjedde i 2013, fem år etter at Epstein første gang ble dømt for å ha kjøpt seksuelle tjenester fra en mindreårig. Det finnes ingen unnskyldning. En mann i Jaglands posisjon har et embetsverk som skal sjekke bakgrunnen til folk han omgås. Enten sviktet de totalt, eller så brydde man seg ikke.

E-poster og kalenderoppføringer indikerer at det ikke var snakk om et tilfeldig håndtrykk. Det var snakk om minst seks møter. Jagland trer frem i dokumentene som en døråpner, en budbringer som knyttet Epstein tettere til andre maktpersoner. Det vi ser her er nettopp Thorbjørn Jagland og Epstein: Den moralske kortslutningen i praksis. Mens han satt på sitt høye kontor i Strasbourg og refset nasjonalstater for manglende rettssikkerhet, pleiet han omgang med en mann som hadde gjort overgrep til en forretningsmodell. Det er denne dobbelmoralen som får tilliten til overnasjonale institusjoner til å forvitre.

Close up photo of scattered documents on a desk, sharp focus on a paper with the official Council of Europe letterhead, next to a black flight manifest logbook where vague names are listed. A glass of expensive red wine sits on the corner of the desk, casting a red shadow over the papers. Dramatic lighting, noir style.

Den humanitære eliten: Rød-Larsen og prisen for fred

Enda dypere ned i materien finner vi ekteparet Terje Rød-Larsen og Mona Juul. Her snakker vi ikke bare om ferier, men om store penger. International Peace Institute (IPI), ledet av Rød-Larsen, mottok donasjoner på 650 000 dollar fra Epsteins stiftelser. I tillegg, og kanskje mer graverende, autoriserte Rød-Larsen en overføring på 130 000 dollar til seg selv – et «lån» knyttet til Epstein-forbindelser.

Mona Juul, Norges ambassadør til FN og en sentral aktør i norsk utenrikspolitikk, har innrømmet å ha besøkt Epsteins hjem i New York. Tenk over det et øyeblikk: Norske toppdiplomater, i sentrum av verdenspolitikken, drikker vin i stuen til en mann som driver storstilt menneskehandel. Rød-Larsen måtte til slutt gå av, men stillheten fra resten av systemet er øredøvende. Hvor er selvransakelsen? Hvor er oppgjøret med kulturen som gjorde dette mulige? Det «humanitær-industrielle kompleks» lever av norske skattekroner for å redde verden, men klarer ikke engang å holde sin egen sti ren.

Nettverkets lange skygger: Stoltenberg og Støre

Selv om bevisene mot Jagland og Rød-Larsen er knusende og dokumenterte, finnes det andre navn som sirkulerer i periferien av dette nettverket, navn som får det til å gå kaldt nedover ryggen på enhver som er opptatt av nasjonal sikkerhet og integritet. I dokumentet merket «EFTA00020520» og andre lister over Epsteins kontakter, dukker navn knyttet til Jens Stoltenberg og Jonas Gahr Støre opp. Det er viktig å presisere at å stå på en liste ikke er bevis for kriminelle kriminelle handlinger. Vi skal være presise der hovedstrømsmediene ofte er unyanserte.

Men det forteller oss noe vesentlig om hvilke sirkler våre ledere beveger seg i. Det er en liten, lukket klubb. Det er en verden hvor skillet mellom politikk, penger og personlige tjenester viskes ut. Mens mediene her hjemme har brukt år på å forsøke å koble Donald Trump til Epstein – til tross for at Trump, som vi tidligere har dokumentert, kastet Epstein ut av Mar-a-Lago og hjalp påtalemyndigheten – sitter norske journalister påfallende stille når deres egne sosialdemokratiske ikoner nevnes. Dette er et symptom på tvangsstaten og den ideologiske blindheten som preger vår offentlighet.

Conceptual illustration of the 'elite bubble'. A glass sphere floating above a map of Norway. Inside the sphere, silhouettes of people in suits are toasting with champagne. Outside and below the sphere, obscure fog and greyscale landscape representing the disconnected reality of the common citizen. Sharp contrast between the warm gold light inside the sphere and the cold grey outside.

De kunstige skillene og konsekvensene

Det vi ser er et klassisk eksempel på dikotomien mellom «oss» og «dem». Når eliten gjør feil, trekker de seg stille tilbake, kanskje til en godt betalt konsulentjobb eller et styreverv. Når en vanlig norsk arbeider eller bedriftseier gjør feil, kommer skatteetaten med bøter, renter og trusler om konkurs. Systemet beskytter sine egne. Jagland og hans like representerer en «skrivebordspolitikk» som er fullstendig løsrevet fra virkeligheten folk flest lever i. De flyr privatfly til klimakonferanser og ferierer med sexforbrytere, mens de ber oss stramme inn livreima.

Dette handler ikke bare om personer, men om prinsipper. En liberalistisk tilnærming krever åpenhet, likhet for loven og ansvar. Dagens system har feilet på alle punkter. Norske skattebetalere finansierer NGO-er og internasjonale stiftelser som fungerer som lekegrinder for avdankede politikere med tvilsom moral.

Løsningen: Åpenhet og skattestopp

Vi kan ikke akseptere at dette dysses ned. Tillitstapet er reelt, og vi betaler prisen i form av et samfunn der avstanden mellom styrende og styrte øker faretruende. Løsningen er ikke mer byråkrati eller flere «etiske komiteer» som fungerer som hvileputer. Løsningen er brutal åpenhet.

Vi krever full publisering av all kommunikasjon mellom norske embetsverk og Epstein-nettverket. Vi krever en full gjennomgang av pengestrømmen fra Utenriksdepartementet til stiftelser som IPI. Og frem til alle kortene er på bordet: Full skattestopp til organisasjoner som ikke kan redegjøre for sin integritet. Vi trenger ikke moralprekener fra en elite som ferierer i det moralske mørket. Vi trenger ledere som forstår at frihet forutsetter ansvar – for alle, også for dem på toppen.