Brussel skriker etter raketter, men deres egne skrivebordsbønder har sørget for at ingen tør å låne penger til fabrikkene. Mens Kaja Kallas ber om militært utstyr til Golfstatene, står europeisk industri fast i et hengemyr av «bærekraftsmål» og reguleringer. Nå skal regningen for tiår med naivitet sendes til deg.
Når virkeligheten banker på døren til en papirtiger
Det er noe nesten komisk, om det ikke var så tragisk, over at EUs nye utenrikssjef Kaja Kallas nå rykker ut og advarer om at «Europa sliter med å skaffe nok luftvern». Det er som å høre en mann som nettopp har saget over grenen han sitter på, klage over tyngdekraften.
For la oss være ærlige: Dette er en varslet katastrofe. I årevis har EU-kommisjonen og dens haleheng av byråkrater i Brussel – og ja, våre egne politikere i Oslo – ført en krig mot nettopp den industrien som skal beskytte oss. Gjennom ESG-krav (Environmental, Social, and Governance) og en moralsk indignert finanspolitikk har de systematisk strupet kapitaltilgangen til forsvarsindustrien. Dette minner sterkt om hvordan energikrisen ble et villet politisk havari fra skrivebordet.
Nå står vi der. Russland ruster opp. USAs kommende administrasjon under Trump varsler en brutal realpolitikk der nasjonale interesser trumfer allierte-floskler. Og hva har Europa? Vi har verdens strengeste reguleringer, men ingen raketter.
Skrivebordspolitikkens pris
Kallas peker på et gap mellom ambisjon og evne. Tallene fra IISS (International Institute for Strategic Studies) bekrefter bildet: Selv om europeiske land har doblet sine anskaffelsesbudsjetter sammenlignet med perioden 2018–2021, henger produksjonskapasiteten håpløst etter. Pengene bevilges på papiret, men varene kommer ikke ut av fabrikkportene.
Hvorfor? Fordi du ikke bare kan skru på en bryter etter å ha demontert insentivene i tiår. Europeisk forsvarsindustri har levd med en politisk risiko som gjør langsiktige investeringer umulig. Vi ser nå at den samme politiske ignoransen møter en hard vegg, akkurat som når EU-toppenes smiger preller av på Trump.
Nylig har EU-kommisjonen måttet presse Den europeiske investeringsbanken (EIB) til å endre mandatet sitt for å stimulere private investeringer i forsvar. Tenk litt på det. De må tvinge sin egen bank til å investere i sikkerhet, fordi de selv har laget regler som stempler bransjen som «uethical» på linje med tobakk og gambling. Dette er definisjonen på systemisk selvskading.
Papirøkonomi vs. Reell verdiskaping
Vi ser her den samme mekanismen vi har advart mot i våre analyser av EUs gjeldsfeller: En tro på at man kan vedta velstand og trygghet gjennom sentralstyrte planer. Brussel forsøker nå å planøkonomisere seg ut av krisen gjennom ulike fond.
Problemet er at 40 prosent av europeiske forsvarsbudsjetter forsvinner i personellkostnader og administrasjon. I stedet for å kjøpe stål, krutt og teknologi, kjøper vi byråkrater som flytter papirer mellom departementer. Det er en gavepakke til våre potensielle fiender, som neppe lar seg imponere av velskrevne direktiver om sirkulærøkonomi i ammunisjonsproduksjon. For Norge betyr dette ofte at EØS-illusjonen brister når EU stenger døren for industrien vår.
De store spiser de små – med politisk velsignelse
Det blir verre. Når EU først åpner pengekranen, renner pengene rett ned i lommene på de gamle, statsstøttede gigantene. Data fra Bruegel viser at forsvarsinnkjøpene i Europa domineres fullstendig av de ti største selskapene. Mindre enn 30 prosent av midlene når frem til små og mellomstore bedrifter – nettopp de aktørene som står for innovasjon og nytenkning.
Dette er korporativisme i praksis. Politikere elsker store kontrakter med store selskaper som de kan kontrollere, fremfor et fritt marked der den beste og billigste løsningen vinner. Resultatet? Vi får dyre, trege og utdaterte systemer. I en verden der droneteknologi og AI utvikler seg fra uke til uke, er EUs anbudsprosesser, som tar år, en oppskrift på å tape neste krig før den har begynt.
Hva betyr dette for deg?
Som vi har sett tidligere, er ikke Norge skjermet for dette. Støre-regjeringen har bundet oss til masten på det synkende skipet som er EUs forsvars- og industripolitikk. Når Kaja Kallas etterlyser felles luftvern for å bistå Golfstatene (!), samtidig som europeiske grenser er utrygge, betyr det i praksis press på norske ressurser.
Skal norske skattebetalere finansiere ineffektive franske og tyske industrigiganter gjennom EØS-midler og «forsvarssamarbeid», mens norsk, høyteknologisk forsvarsindustri stenges ute av proteksjonistiske anbudskriterier? Vi står i en farlig spagat mellom et USA som krever resultater og et EU som krever utfylte klimaskjemaer.
Løsningen er ikke mer stat, men mer marked
Kallas’ utspill er et rop om hjelp fra et system som har spilt falitt. Løsningen er ikke mer «koordinering» fra Brussel. Løsningen er å fjerne de kunstige barrierene politikerne selv har satt opp.
- Fjern ESG-kravene som hindrer banker i å finansiere forsvarsindustri.
- Åpne anbudene for reell konkurranse, slik at små teknologiselskaper kan utfordre dinosaurene.
- Kutt i byråkratiet som spiser opp nesten halvparten av budsjettene.
Men intet tyder på at EU-eliten er villig til å gi slipp på kontrollen. De vil heller regulere oss inn i forsvarsløshet enn å innrømme at markedet løser forsyningskriser bedre enn komiteer. For den jevne borger er beskjeden klar: Staten lover å beskytte deg, men har verken evne eller vilje til å produsere verktøyene som trengs. Det er prisen for å la skrivebordspolitikere styre virkeligheten.
Liberalistisk Allianse Norge
