Hydrogensatsingen: Statlig hovmod og skattebetalernes regning

Det er en underlig mekanisme i norsk politikk: Jo mer en teknologisk løsning feiler i det frie markedet, desto mer penger ønsker staten å kaste etter den. Vi har sett det med batterifabrikkene, vi har sett det med vindkraft på land, og nå ser vi det utspille seg i sanntid med regjeringens prestisjeprosjekt: Hydrogen.

Knapt noen i maritim sektor tror lenger på hydrogen som et lønnsomt drivstoff til skip uten massiv, varig subsidiering. Likevel velger regjeringen å overkjøre markedets signaler. Det er på tide å stille spørsmålet: Hvorfor skal norske skattebetalere fungere som garantiinstitutt for teknologier som investorer med egne penger flykter fra?

Når kartet ikke stemmer med terrenget

Nylig ble det klart at staten, gjennom Enova, deler ut svimlende 777 millioner kroner til diverse hydrogenprosjekter. Dette kommer på toppen av at regjeringen i revidert budsjett valgte å doble hydrogensatsingen. For den uinnvidde kan dette høres ut som handlekraft. For oss som kjenner mekanismene bak «aktiv næringspolitikk», lyder det som lyden av penger som skylles ned i toalettet.

Logikken til byråkratene i Oslo er at markedet er «umodent» og trenger et dytt. Realiteten er en annen. Markedet er ikke umodent; det er rasjonelt. Private aktører ser at de fysiske og økonomiske lovene gjør hydrogen til et ekstremt kostbart, ineffektivt og logistisk krevende drivstoff. Når private investorer holder igjen, er det nettopp fordi de har regnet på tallene – noe politikerne ser ut til å ha sluttet med. Som vi har påpekt tidligere i vår analyse av Milliarder til Forskningsrådet, fører statlig kapitalstyring sjelden til reell verdiskaping.

Den planøkonomiske drømmen om et statlig selskap

Men det stopper ikke med subsidier. Som vi har sett i våre tidligere analyser av Morrow-kollapsen og Freyr-skandalen, er appetitten på statlig engasjement uttrettelig. Nå vurderes det å opprette et statlig hydrogenselskap. Tanken er at staten skal tvinge frem et marked der private aktører nøler.

Dette er planøkonomisk hovmod på høygir. Ideen om at en næringsminister eller et departement vet bedre enn verdens samlede kapitalmarkeder hvilken teknologi som vil vinne frem, er en illusjon som har kostet norske skattebetalere milliarder før. Hvis hydrogen var «den nye oljen», ville køen av investorer vært lang. At staten må vurdere å gå inn som eier, er i seg selv det kraftigste signalet på at prosjektet ikke er liv laga.

Lærdommen fra Tyskland: Subsidier er narkotika

Vi behøver ikke se lenger enn til Tyskland for å se hva som skjer når man bygger industri på politiske vedtak fremfor etterspørsel. Som vi rapporterte i saken om Tysklands elbil-fiasko, kollapser markedet i det øyeblikket subsidiene trekkes tilbake. Staten skaper en avhengighet, en industriell narkomani, hvor bedriftene retter blikket mot støtteordninger fremfor innovasjon og kostnadskutt.

Nå presses det på fra EU-lobbyister for subsidier til såkalt blått hydrogen. Dette truer med å binde opp norsk naturgass i ulønnsomme verdikjeder, kun for å tilfredsstille teknokratene i Brussel. Vi risikerer å bygge infrastruktur som blir stående som dyre monumenter over en tid der ideologi trumfet fysikk.

Enova må bytte kurs – se til atomkraft

Med Enova som fungerer som en minibank for politiske luftslott, ignoreres de løsningene som faktisk kunne sikret maritim sektor utslippsfri og stabil energi. Kjernekraft – en teknologi som leverer høy energitetthet uten å kreve statlig totalstyring av økonomien – blir skjøvet ut i kulden.

Forskjellen er fundamental: Kjernekraft er en utprøvd teknologi som trenger rammevilkår, ikke evigvarende subsidier. Hydrogen er en teknologi som krever at staten snur opp ned på hele energisystemet og tar regningen for all ineffektivitet. Dette minner sterkt om det vi ser i et energipolitisk havari der ideologi får forrang over realiteter.

Vi står ved et veiskille. Vi kan fortsette å la staten leke venture-kapitalist og tape dine skattepenger på prosjekter som synker som en stein. Eller vi kan innse at statens oppgave er å sette rammer, ikke å plukke vinnere. Hydrogen-skuta tar inn vann, og det er på tide at vi slutter å øse.