Det var dømt til å mislykkes, og nå kommer regningen. At Å Energi regner hele milliardinvesteringen i batteriselskapet Morrow som tapt, er ikke en isolert hendelse. Det er den endelige bekreftelsen på at regjeringens prestisjetunge «batteristrategi» er et luftslott bygget på skattebetalernes regning og politikernes ønsketenkning.
Nyheten slo ned, men for oss som følger den politiske styringen av norsk næringsliv, kom den ikke som et sjokk. Kraftkonsernet Å Energi har nå valgt å skrive ned verdien av sine aksjer i batterisatsingen Morrow til null. Ingenting. Milliarder av kroner som kunne vært brukt til å ruste opp strømnettet, redusere nettleien for hardt pressede husholdninger eller investert i lønnsom kraftproduksjon, er i stedet fordampet i et politisk vedtatt industrieventyr.
Årsaken som oppgis er fallende batteripriser og tøff kinesisk konkurranse. Eller sagt på godt norsk: Markedet fungerer. Det som ikke fungerer, er norske politikeres naive tro på at de kan vedta markedsandeler i en global industri styrt av kostnadseffektivitet og stordriftsfordeler. Denne formen for energipolitisk havari fra skrivebordet viser med all tydelighet hva som skjer når ideologi trumfer økonomiske realiteter.
Planøkonomiens sanne ansikt
Dette er et lærebokeksempel på hvorfor politikere aldri skal leke investorer. Batterisatsingen i Norge har vært preget av en arroganse overfor markedskreftene som grenser til det absurde. Staten, gjennom selskaper som Å Energi og virkemiddelapparatet, gikk inn i et marked som allerede var dominert av asiatiske giganter med tiårige forsprang.
Vi ble fortalt at norske fortrinn var «grønn kraft» og «bærekraft». Men kapital søker ikke moral; den søker avkastning. Når kinesiske fabrikker kan levere batterier til en brøkdel av prisen, hjelper det lite at den norske fabrikken har blitt åpnet med pomp og prakt av en næringsminister. Som ordføreren i en av eierkommunene tørt påpeker i sakens anledning: «Det kommer ikke som en overraskelse.»
Forskere advarer nå eksplisitt om at grønne subsidier har store skjulte kostnader. De låser kapital i ulønnsomme prosjekter og opprettholder en økonomisk adferd som ikke er liv laga uten kunstig åndedrett. Det vi ser nå, er at regningen for denne «skrivebordspolitikken» forfaller, akkurat som vi har sett i andre tilfeller av rådyre utslippsfrie prosjekter finansiert av fellesskapet.
Mønsteret av feilslåtte visjoner
Morrow-nedskrivningen føyer seg inn i en rød tråd av statlig kapitaldestruksjon. Det er umulig å se på dagens nyheter uten å trekke linjene tilbake til Freyr-skandalen. Der satt vi igjen med toppledere som hevet millionbonuser og sluttpakker på 8,2 millioner kroner, mens skattebetalerne tok risikoen for fabrikkhaller i Mo i Rana som knapt produserte en eneste salgbar celle.
Det samme mønsteret så vi i Jan Christian Vestres prestisjefabrikk, The Plus, på Magnor. Dette skulle være fyrtårnet for «aktiv næringspolitikk». Fasiten? Underskudd på titalls millioner, tung gjeld til Innovasjon Norge og massepermitteringer av 60 prosent av staben. Igjen møtte politiske visjoner den økonomiske tyngdekraften, og igjen var det vanlige arbeidsfolk og skattebetalere som ble sittende med svarteper.
Når politikere forsøker å plukke vinnere, ender de nesten alltid opp med å finansiere tapere. Subsidiekappløpet, der Norge forsøker å overby både EU og USA i statsstøtte per investerte krone, er en kamp vi er dømt til å tape. Vi importerer i praksis en planøkonomisk modell som kveler det private initiativet.
«Oss» mot «dem»
Det mest provoserende er kontrasten mellom hvordan systemet behandler sine egne prestisjeprosjekter og hvordan det behandler norske verdiskapere. Mens kraftkonsern og statsstøttede batterifabrikker kan tape milliarder uten at noen stilles personlig til ansvar, kjemper den lille bedriftseieren for livet mot økte skatter, byråkratisk overstyring og et nettleieregime som er ute av kontroll.
Hver krone som kastes etter Morrow, Freyr eller andre «grønne» luftslott, er en krone som er tatt fra lønnsom verdiskaping. Det er penger som kunne gitt lavere skatt til snekkeren, frisøren eller teknologigründeren som faktisk tjener penger i et fritt marked.
Løsningen er ikke mer «aktiv næringspolitikk» eller nye utvalg som skal utrede nye satsinger. Løsningen er brutal, men nødvendig: Trekk pluggen. Stopp alle selektive næringssubsidier. La Norge konkurrere på generelle rammevilkår, lave skatter og stabil energitilgang – ikke på hvem som er flinkest til å fylle ut søknadsskjemaer til Innovasjon Norge.
Batteridrømmen er død. La oss håpe troen på staten som ingeniør dør med den.
Liberalistisk Allianse Norge
