«Folkestyret» er i ferd med å bli en teoretisk øvelse. Når de store partiene, som engang var tunge folkebevegelser, skrumper inn til særinteressegrupper for karrierebroilere, må vi spørre oss: Hvem er det egentlig som styrer Norge? Svaret er ubehagelig.
Fra folkebevegelse til eliteklubb
Det er en stille død som utspiller seg i norske samfunnshus og partikontorer. Tallenes tale fra SSB og partienes egne rapporter er brutal, og den avslører en total kollaps i det politiske engasjementet. På 1970- og 80-tallet var norske partier ryggraden i sivilsamfunnet. Arbeiderpartiet alene organiserte over 200 000 mennesker – arbeidere, lærere og verdiskapere som møttes for å diskutere samfunnets retning. Høyre kunne skilte med rundt 100 000 medlemmer, og mellompartiene var tungt til stede i bygd og by.
Spol frem til i dag, og bildet er snudd på hodet. Arbeiderpartiet klorer seg fast med skarve 41 000 medlemmer. Høyre har sunket ned mot 25 000, og FrP ligger rundt 15 000-20 000. Totalt sett er det godt under 200 000 medlemmer fordelt på alle partiene til sammen. Den politiske medlemsmassen er i dag en skygge av hva ett enkelt parti kunne mønstre for femti år siden. Det er et tankekors at Høyre alene på 70-tallet hadde nesten like mange medlemmer som samtlige partier på Stortinget har til sammen i dag. Denne utviklingen minner om hvordan maktkonsentrasjon ofte kveler det ekte engasjementet, slik vi også ser i analysen av Generasjonspartiet og farene ved kameraderi.
Profesjonaliseringens pris
Denne nedgangen er ikke bare statistikk; det er et symptom på at skillet mellom «oss» (folket) og «dem» (eliten) har blitt en uoverstigelig kløft. Mens partiene før besto av vanlige folk som drev politikk på fritiden, styres de i dag av en snever krets profesjonelle politikere, kommunikasjonsrådgivere og byråkrater. De har gått gradene fra ungdomsparti til rådgiverstilling uten noen gang å ha satt sine ben i det virkelige arbeidslivet.
Konsekvensen er en fremmedgjort «skrivebordselite» som vedtar lover og reguleringer uten forståelse for hvordan disse rammer enkeltmennesket eller bedriften. Når politikere ser på samfunnet gjennom regneark fra Oslo, mister de evnen til å se konsekvensene av egen politikk. Det er dette vi ser når skjemaveldet kveler gründere, eller når symbolske klimatiltak vedtas uten tanke på kostnadene for vanlige husholdninger. De har mistet bakkekontakten fordi de ikke lenger representerer folket – de representerer systemet. Myten om den velmenende tvangsstaten må utfordres når beslutningstakerne lever i en helt annen virkelighet enn skattebetalerne.
Demokrati uten folk
Vi står igjen med et paradoks: Staten har aldri vært større, men den folkelige forankringen har aldri vært mindre. Når partiene mister medlemmene, mister de også korrektivet fra grasrota. Det som står igjen er maktstrukturer som lever sitt eget liv, isolert fra hverdagen til de menneskene de er satt til å tjene. De opptrer nesten som politiske underavdelinger av den samme globale eliten vi ser i NGO-karusellen mellom UD og internasjonale toppjobber.
Denne utviklingen er farlig for den individuelle friheten. Når politikken slutter å være en arena for folkelig deltakelse, blir den raskt en arena for byråkratisk overstyring. Politikerne trenger ikke lenger å se velgerne i øynene på partimøtet; de trenger bare å tilfredsstille sine egne interne maktstrukturer.
Løsningen er ikke å tvinge folk inn i partipolitiske tvangstrøyer igjen, men å innse at denne modellen har spilt falitt. Svaret må være å redusere makten disse få menneskene har over livene våre. Vi trenger mindre politisk detaljstyring, ikke flere desperate vervekampanjer fra partier som for lengst har utspilt sin rolle som folkebevegelser. Det er på tide å la markedet og individet overta styringen der partiene har abdisert.
Liberalistisk Allianse Norge
