Prislappen på snillisme: Norsk integrering er ti ganger dyrere

Det finnes tall som er så grelle at de burde ført til umiddelbare krisemøter i regjeringen. Og så finnes det tall som norsk offentlighet helst vil feie under teppet fordi de utfordrer hele vårt «godhetsregime». Sammenligningen av norsk og dansk integreringspolitikk tilhører den siste kategorien. Som redaktør for LA Norge har jeg lenge advart mot hvordan vi finansierer vår egen undergang gjennom ukritisk pengebruk, men de siste analysene fra Terje Strøm og Jørund Rytman setter skapet på plass med brutal tydelighet: Norge driver ikke med integrering; vi driver med oppbevaring.

Premisset er enkelt: I Danmark har man valgt arbeidslinjen. I Norge har vi valgt byråkratilinjen. Resultatet er at norske skattebetalere finansierer et integreringssystem som er nesten ti ganger dyrere per person enn det danske, ifølge tallene fra Dokument 8:44 S. Dette er ikke bare sløseri; det er en industriell skandale.

Integreringsindustrien: Et selvspisende system

Når kostnadene ved å bosette og integrere en asylsøker er fire ganger høyere enn i Sverige og ti ganger høyere enn i Danmark, må man stille det ubehagelige spørsmålet: Hvem er dette systemet egentlig til for? Er det til for innvandreren som skal bli en del av samfunnet, eller er det til for de tusenvis av konsulenter, saksbehandlere og prosjektledere som lever av «inkludering»?

Vi ser konturene av en offentlig sektor som har gjort innvandring til et næringsgrunnlag. Mens danskene har kuttet drastisk i ytelsene og flyttet ansvaret over på individet, har Norge fortsatt å pøse milliarder inn i introduksjonsprogrammer som ofte fungerer som en statlig parkeringsplass. Som vi tidligere har påpekt i vår analyse Statistikkens fallgruver: Hvorfor nullvekst varsler storm, skjuler ofte sysselsettingstallene den reelle passiviteten. Å delta på et kurs i regi av NAV er ikke det samme som å skape verdi. Likevel fortsetter vi å telle «aktivitet» som suksess, mens milliardene ruller ut.

Denne «skrivebordspolitikken» er farlig. Den skaper en illusjon av handling, mens realiteten er at vi betaler kompetente mennesker for å ikke jobbe, men heller sitte i årevis på skolebenken for å lære om norsk kultur, finansiert av den stadig krympende andelen nordmenn som jobber i privat sektor. Dette minner om økonomisk ønsketenkning og regjeringens fordekte statsutgifter, hvor man pynter på tallene for å unngå ubehagelige strukturelle endringer.

Krav er omsorg – snillisme er svik

Forskjellen på dansk og norsk politikk handler i bunn og grunn om menneskesyn. Den norske modellen preges av en misforstått snillisme der staten skal ordne alt, og der krav stilles med hviskestemme av frykt for å fornærme noen. Det danske systemet bygger på en erkjennelse som ligger nærmere klassisk liberalisme: Mennesker reagerer på insentiver. Hvis det er mer lønnsomt å gå på trygd enn å ta en lavtlønnet jobb, velger folk trygd. Det gjelder enten du heter Ola eller Ali.

Danmark har våget å redusere ytelsene til et nivå hvor det ikke lenger er et alternativ å stå utenfor arbeidslivet. Dette er ikke hjerterått; det er ansvarlig. Som Høyres håndbok fra 2003 så riktig påpekte, skal folk klare seg «av egen kraft». I dagens Norge har vi glemt dette prinsippet til fordel for en klientifisering som passiviserer nykommere. Ved å ikke stille krav om umiddelbar jobb og språklig assimilering, frarøver vi individet muligheten til verdighet gjennom selvberging.

Nasjonalt selvmord på avbetaling?

Det er en direkte linje mellom vår manglende evne til å stille krav i integreringspolitikken og problemene vi ser i andre sektorer. Som vi ofte ser når kartet tegnes i blinde, fører politisk ønsketenkning til enorme kostnader for samfunnet. Hvis staten dekker alle kostnader ved fravær eller inaktivitet, får du nettopp mer av det. Når Norge tilbyr gullkantede ordninger uten reelle motytelser, tiltrekker vi oss ikke nødvendigvis de som vil bygge landet, men de som ender opp med å bli forsørget av det.

Jørund Rytman og Terje Strøm har helt rett når de peker på Danmark som et foregangsland. Danskene prioriterer sin egen samfunnskontrakt og nasjonale økonomi foran abstrakte ideer om staten som en nøytral, bunnløs pengebinge. De har forstått at integrering skjer på byggeplassen, i kassa på Rema og på ingeniørkontoret – ikke på et kommunalt seminar om norske verdier.

Vi står ved et veiskille. Vi kan fortsette som nå: La integreringskostnadene spise opp velferdsbudsjettet, mens vi klapper oss selv på skulderen over hvor humane vi er. Eller vi kan innse realitetene: Den norske modellen er en fiasko. Vi må slutte å behandle voksne mennesker som hjelpeløse ofre for byråkratiet, og heller gi dem friheten – og ansvaret – til å jobbe for føden. Det virker i Danmark. Det vil virke her. Det eneste som hindrer oss, er en norsk politikerstand som er mer opptatt av intensjoner enn resultater.