Sverige har lenge fungert som et politisk laboratorium for norske politikere, men dessverre ser det ut til at inspirasjonen hentes fra feil hylle. Den siste tidens utvikling i vårt naboland, skarpt analysert av debattanten Henrik Jönsson, avdekker en venstreside i et maktpolitisk vakuum. Det vi observerer er ikke styring; det er en «umulig regjering» der ideologisk inkoherens maskeres med byråkratisk ekspansjon.
For oss som følger utviklingen med et liberalistisk blikk, er dette mer enn bare svensk valgflesk. Det er en direkte advarsel om hva som skjer når maktbegjær trumfer prinsippet om individuell frihet. Når partier med motstridende økonomiske visjoner tvinges sammen for å tviholde på taburettene, er det alltid skattebetalerne som ender opp med regningen.
Makt uten retning
Kjernen i Jönssons analyse er at den rødgrønne blokken i Sverige består av komponenter som gjensidig utelukker hverandre. Man kan ikke forene Centerpartiets ønske om markedsreform med Vänsterpartiets sosialistiske planøkonomi uten å ofre all handlekraft. Resultatet blir et politisk ingenmannsland.
Dette vakuumet fylles ikke av politikk, men av administrasjon. Når enighet om skattekutt eller et liberalisert arbeidsmarked uteblir, tyr man til «skrivebordspolitikk»: Nye direktorater, utvalg og støtteordninger opprettes fordi de kan finansieres med andres penger. Dette er systemets overherredømme i praksis. Politikken reduseres til en fordeling av posisjoner, mens de reelle utfordringene skyves under teppet.
Prinsippløshet som system
Vi bør ikke være overrasket. Som vi tidligere har dokumentert i saken om sosial-islamistenes inntog, har Socialdemokraterna lenge vist en vilje til å inngå pakter med hvem som helst for å sikre makten. Også den gang ble individets frihet ofret på det multikulturelle alteret for å sikre stemmekveg.
Nå ser vi den samme mekanismen i det parlamentariske spillet. Det handler ikke lenger om hva som er tjenlig for nasjonen, men om å bygge en forsvarsmur mot opposisjonen. Det skapes kunstige skiller der meningsmotstandere demoniseres for å legitimere et samarbeid uten logisk substans. Det er en politisk hestehandel der valutaen er din og min frihet.
Det norske speilbildet
Det er fristende å riste på hodet av svenske tilstander, men vi ser nøyaktig de samme tendensene i Norge. Arbeiderpartiet forsøker desperat å lime sammen en koalisjon av proteksjonistiske interesser, byråkratiske sosialdemokrater og radikale sosialister. Myten om den velmenende tvangsstaten lever i beste velgående også her til lands.
Vi ser konsekvensene når frykten for moraliserende stempling fører til at angivelig liberale partier ofrer sin økonomiske politikk. De ender opp som garantister for det bestående systemet, fremfor å fungere som spydspisser for nødvendig deregulering og lavere skattetrykk.
Når systemet beskytter seg selv
En regjering som er umulig på papiret, kan kun overleve gjennom manipulasjon av virkeligheten. I Sverige har vi sett hvordan enorme ressurser brukes på desinformasjon for å beholde makten, som avslørt i vår dekning av partiaviser forkledd som nyheter. Når politikken feiler, blåser man opp kommunikasjonsbudsjettene.
Faren er at politikken kobles fullstendig fra virkeligheten. Mens næringslivet kveles av reguleringer og enkeltmennesket mister kjøpekraft, sitter den politiske eliten og forhandler om symbolske seire. De krangler om hvem som skal holde pisken, men ingen tør foreslå å legge den ned.
Dette er et varsku for Norge. Vi har ikke råd til en regjering basert på minste felles multiplum, der hver konflikt løses ved å øke statens utgifter. Vi trenger ledere som prioriterer verdiskaping foran et svellende byråkrati. Den svenske venstresidens prosjekt er en blindvei; det er på tide at vi snur før vi havner i den samme grøfta.
Liberalistisk Allianse Norge
