Det store venstresviktet: Teherans bødler og vestlig naivitet

Det er på tide å snakke om det store sviket. Mens iranske kvinner kaster hijaben og unge studenter trosser kuleregnet i Teherans gater, sitter den vestlige venstresiden musestille i båten. Hvorfor er «solidaritet» et begrep som kun gjelder når det passer inn i det anti-vestlige narrativet?

Historien om Vestens forhold til det iranske regimet er en studie i moralsk konkurs. Det vi ser utspille seg nå, er ikke bare en tragedie for det iranske folket; det er et avslørende speilbilde av den ideologiske råteskapen som preger store deler av det politiske etablissementet i Europa og Norge. Vi har en venstreside som i tiår har posert som forkjempere for kvinnefrigjøring, homofiles rettigheter og ytringsfrihet. Men i møte med et teokratisk diktatur som systematisk knuser nettopp disse verdiene, velger de «dialog» fremfor konfrontasjon.

Dette er ikke tilfeldig. Det er en systemisk svikt som stikker langt dypere enn enkelthendelser. Det handler om en vestlig politisk klasse som har gjort «stabilitet» og «folkerett» til en unnskyldning for å beskytte tyranner mot sine egne borgere. Som jeg tidligere har belyst i analysen om hvordan tvangsstaten og den ideologiske blindheten opererer, ser vi her en stat som prioriterer systemoverskridende avtaler foran menneskelig verdighet.

Den selektive indignasjonen

Det er et paradoks som burde få det til å gå kaldt nedover ryggen på enhver liberal sjel: De samme politikerne som raser mot vestlig «imperialisme» og markedsøkonomi, blir påfallende spake når undertrykkelsen utføres av regimer som definerer seg som anti-amerikanske. Iran har lenge seilt under dette flagget. Fordi mullahene i Teheran står i opposisjon til USA og Israel, nyter de en slags pervers immunitet i deler av venstresidens verdensbilde.

Vi ser det i nabolandet vårt, hvor maktstrukturene har forvitret i møte med illiberale krefter. Dette er noe vi kjenner igjen fra beskrivelsene av sosial-islamistenes inntog i Sverige, der friheten ble solgt bit for bit for å sikre politisk kontroll. Dette er ikke et svensk særtilfelle. Det er symptomatisk for en vestlig venstreside som har mistet sitt moralske kompass. I jakten på multikulturell «inkludering» og byråkratisk makt, har de inngått en uhellig allianse med krefter som forakter individets frihet.

Når dissidenter peker på venstresidens taushet, treffer de spikeren på hodet. Det er en taushet som skriker. Hvor er demonstrasjonstogene for de hengte kranførerne i Iran? Hvor er kravene om total boikott fra LO? De glimrer med sitt fravær, fordi offeret ikke passer inn i den enkle dikotomien der Vesten alltid er skurken.

Skrivebordspolitikkens dødelige konsekvenser

I Norge har vi perfeksjonert det vi kan kalle «skrivebordspolitikk». Våre diplomater og politikere klamrer seg til ideen om at «konstruktiv dialog» kan temme religiøs fanatisme. Dette er en farlig illusjon. Som vi har påpekt i saken om mullahenes «folkerett» og norsk diplomatisk dobbeltmoral, fungerer denne insisteringen på diplomati som et skjold for regimet.

Hver gang en norsk statsråd ringer Teheran for å uttrykke «bekymring», gir vi regimet legitimitet. Vi behandler et terrorstyre som en likeverdig part i det internasjonale samfunnet. Dette er en hån mot de modige menneskene som risikerer livet for å styrte det samme styret. Norsk utenrikspolitikk prioriterer systemets stabilitet – statsmakten – over individets rett til liv og frihet. Det er byråkratetens trygghet mot folkets rettigheter.

Resultatet av denne feigheten er målbart. Sanksjonslettelser og «humanitær bistand» ender sjelden opp som brød på bordet til fattige iranere. I stedet flyter pengene inn i lommene på Revolusjonsgarden, som bruker dem til å finansiere terror og den interne undertrykkelsesmaskinen. Dette er realiteten av vestlig naivitet: Vi finansierer indirekte fiender av friheten i den tro at vi «bygger broer».

Frihetens pris vs. byråkratiets komfort

Liberalisme handler om å sette individet først. Det betyr at ingen stat har en hellig rett til å eksistere på bekostning av menneskene den skal tjene. Men for den moderne venstresiden og det etablerte byråkratiet, er statssuverenitet blitt en fetisj. De foretrekker et forutsigbart diktatur fremfor den «kaotiske» friheten som følger av et regimeskifte. De frykter maktvakuumet mer enn de frykter torturkamrene.

Vi ser konturene av et Europa som har glemt hva frihet koster. Vi har bygget opp enorme velferdsstater som er eksperter på å fordele andres penger, men som er impotente i møte med reell ondskap. Sannheten er at det er dagens ettergivenhet som skaper langvarig utrygghet.

Hva må gjøres?

Vi må slutte å late som. Vi må erkjenne at «dialoglinjen» har spilt fallitt. For Norge, som en nasjon som liker å smykke seg med moralsk overlegenhet, er det på tide med en realitetsorientering:

• Kutt finansieringen: Ingen flere norske skattekroner skal gå til prosjekter som indirekte eller direkte styres av regimet.
• Steng døren: Diplomatisk isolasjon er et språk tyranner forstår. Vi kan ikke ha «normale relasjoner» med en stat som fører krig mot sin egen befolkning.
• Støtt individet: Vår solidaritet må ligge hos studentene, kvinnene og arbeiderne som kjemper for frihet – ikke hos prestestyret som undertrykker dem.

Det iranske regimet er en trussel mot handel, sikkerhet og fundamentale rettigheter. Å fortsette som før er ikke «diplomati» – det er medvirkning. Venstresidens svik i denne saken vil bli stående som en skamplett. La oss sørge for at resten av oss velger riktig side: Frihetens.