LONDON/OSLO – Det er nesten så man må gni seg i øynene for å tro at det er sant. Den britiske regjeringen har lagt frem en plan som i praksis innebærer at staten skal bestikke folk for at de skal følge loven. Det er den ultimate fallitterklæring for en nasjonalstat som har mistet kontrollen over eget territorium.
Innenriksminister Shabana Mahmood og Labour-regjeringen vurderer nå å tilby migrantfamilier, som allerede har fått avslag på asylsøknaden. De tilbys opptil 40 000 britiske pund for å forlate landet frivillig. Det tilsvarer rundt 550 000 norske kroner. La det synke inn: En halv million kroner i premie for å ha oppholdt seg ulovlig i landet og trenert utsendelsesprosessen.
Når lovbrudd blir forretningsidé
Argumentet fra Whitehall er skremmende pragmatisk. De kaller det «value for money». Bakgrunnen er de astronomiske kostnadene knyttet til det britiske asylsystemet, som i 2023-24 slukte rekordhøye 5,38 milliarder pund. Over 75 milliarder kroner. Byråkratene har regnet seg frem til at det er billigere å gi en familie en halv million i hånden nå. For å finansiere tiår med saksbehandling, boutgifter og offentlig stønad mens ankesakene kverner gjennom et overbelastet rettssystem.
Dette er økonomisk logikk blottet for moralsk og samfunnsmessig konsekvenstenkning. Fra et liberalistisk perspektiv er dette et kroneksempel på hvordan en oppsvulmet stat forsøker å kjøpe seg ut av problemer den selv har skapt gjennom overregulering og unnfallenhet. Når staten betaler «løsepenger» til individer som nekter å respektere et lovlig fattet vedtak, har man i realiteten innført en pervers insentivstruktur.
Hva signaliserer vi?
Tenk på den britiske skattebetaleren. Tenk på den lille bedriftseieren i Manchester eller bonden i Yorkshire som kjemper mot skatter, avgifter og et rigid regelverk. Hvis de bryter loven, vanker det bøter og straff. Men hvis du tar deg inn i landet ulovlig og nekter å dra når du blir bedt om det. Da vanker det en startkapital som de færreste briter har på bok. Dette er et hån mot verdiskapere og lovlydige borgere.
Systemet har kollapset
Denne saken må ses i sammenheng med det totale systemhavariet i britisk migrasjonspolitikk. Som vi tidligere har belyst i saken om Farages politiske håndgranat og krav om massedeportasjon, har det politiske etablissementet i London malt seg inn i et hjørne. Forslag om faktiske utsendelser blir ofte avfeid som ekstremisme. Selv om dagens forslag fra Labour avslører at alternativet er fullstendig handlingslammelse og åpen sjekkhefte-diplomati overfor lovbrytere.
Storbritannia opplevde en nettoinnvandring på over en million mennesker i 2023. Systemet kneler. Når myndighetene nå tyr til sjekkheftet, er det en innrømmelse av at de juridiske verktøyene ikke fungerer. Internasjonale konvensjoner og en hær av aktivistiske advokater har gjort det nesten umulig å tvangsreturnere folk effektivt. Dette er ofte et resultat av at politikere tegner kartet i blinde, hvor kostnaden av politisk ønsketenkning nå belastes borgerne direkte.
En advarsel til Norge
Det er lett å riste på hodet av britene, men mekanismene er gjenkjennelige også her hjemme. Også vi lider under en politikk der byråkrater og politikere ofte virker mer opptatt av internasjonalt renommé enn av nasjonal kontroll og økonomisk bærekraft. Vi ser den samme mangelen på økonomisk bakkekontakt i energipolitikken, som vi nylig belyste i saken om Storbritannias Net Zero-sjokk.
Selv om vi i Norge foreløpig ikke deler ut halvmillioner i kontanter ved grensen, bruker vi enorme summer på å administrere et system som i for liten grad evner å skille mellom lovlig og ulovlig opphold. Prinsippet er det samme: Det offentlige eser ut for å håndtere konsekvensene av en politikk som svikter i møte med virkeligheten.
Konklusjon: Suverenitet kan ikke kjøpes
Å tro at man kan løse migrasjonskrisen med bestikkelser, er like naivt som å tro at man kan skattlegge seg til velstand. Det eneste dette tiltaket vil oppnå, er å sende et signal til hele verden om at dersom du bare er sta nok, vil den britiske staten til slutt betale deg for å dra. Det er en direkte invitasjon til mer ulovlig innvandring.
Løsningen ligger ikke i større utbetalinger, men i politisk vilje til å håndheve loven. En stat som må betale for å bli respektert, har i realiteten ingen autoritet igjen.
Liberalistisk Allianse Norge
