Etter over to tiår med endeløse forhandlingsrunder, politisk trenering og posisjonering, skal Mercosur-avtalen formelt signeres i Paraguay. Dette markerer et sjeldent lyspunkt for global frihandel i en tid preget av proteksjonisme. Men som vi har lært av historien, bør man ikke sprette champagnen for tidlig: Nå starter den virkelige krigen i de europeiske parlamentene, der særinteresser og skrivebordsgeneraler står klare til å forsvare sine privilegier på bekostning av forbrukernes valgfrihet.
Signeringen i Paraguay er, på papiret, en monumental hendelse. Avtalen etablerer verdens største frihandelsområde, en økonomisk koloss som binder sammen det europeiske indre markedet med råvarestormaktene Brasil, Argentina, Paraguay og Uruguay. Rent teknisk innebærer dette at tollen fjernes på over 90 prosent av varehandelen mellom blokkene.
For tilhengere av markedsliberalisme er dette musikk i ørene. Det betyr at europeisk industri får tollfri tilgang til et marked med over 260 millioner forbrukere, samtidig som vi her hjemme – gjennom den parallelle EFTA-prosessen – potensielt kan få tilgang på rimeligere matvarer og råvarer. Som vi så da EU og Mercosur endelig nærmet seg hverandre, ligger djevelen alltid i byråkratiets iboende behov for kontroll.
Proteksjonisme forkledd som «klimakamp»
Det store spørsmålet vi må stille, er hvorfor en avtale som åpenbart gagner velstand og kjøpekraft på begge sider av Atlanteren har tatt 25 år å fremforhandle. Svaret finnes ikke i markedets mekanismer, men i den europeiske proteksjonismens mørke ryggrad: Landbrukslobbyen.
Allerede før blekket er tørt i Paraguay, mobiliserer franske bønder og «grønne» politikere mot ratifiseringen. Retorikken er forutsigbar. De snakker varmt om regnskogen i Amazonas, om «bærekraft» og «europeiske standarder». Dette er, for å si det brutalt, en moralsk forkledning for ren proteksjonisme. Det europeiske systemet, med sine massive subsidier og detaljstyring, tåler rett og slett ikke konkurranse fra effektive søramerikanske produsenter.
Dette er nøyaktig den samme dynamikken vi observerer når Støre og EU-eliten bruker moralsk indignasjon som skjold mot toll. Det er slående at når EU bruker tollmurer og «karbonavgifter» for å stenge konkurrenter ute, kalles det ansvarlighet. Når Sør-Amerika ønsker å selge sine varer på like vilkår, møtes de med kravlister så lange at de i praksis utgjør tekniske handelshindringer.
Særnorske interesser skjelver i buksene
For Norge er denne signeringen en lakmustest. Som del av EFTA har Norge ferdigforhandlet sin egen versjon av avtalen, men den politiske viljen til å sette den ut i livet er lammet av Senterpartiets jerngrep om regjeringen.
Vi ser nå hvordan Senterpartiet, med finansminister Trygve Slagsvold Vedum og landbruksminister Geir Pollestad i spissen, graver skyttergraver. Deres ryggmargsrefleks er å rope «krise» hver gang norske forbrukere risikerer å få billigere alternativer i butikkhyllene. I deres verdensbilde er ikke frihandel en mulighet for vekst, men en trussel mot et statsfinansiert monopol.
Geir Pollestad har vært krystallklar på at økt import fra Mercosur-landene er uakseptabelt. Man setter systemets overlevelse – og de tilhørende subsidiene – over individets rett til å velge fritt i butikken. Denne skepsisen til frie markeder er stikk i strid med de faktiske resultatene vi ser i land som våger å deregulere.
Argentinsk realisme møter europeisk byråkrati
Det er også verdt å merke seg rollen til Argentinas president Javier Milei i denne prosessen. Som vi tidligere har rapportert, har Mileis motorsag knust inflasjonen og levert sjokkerende gode resultater ved å kutte i statlig overforbruk. At en selverklært anarkokapitalist som Milei signerer en avtale med det tungrodde EU-maskineriet, kan virke som et paradoks.
Men Milei forstår det norske politikere nekter å innse: Velstand skapes gjennom handel, ikke isolasjon. Argentina trenger markedstilgang for å gjenreise seg etter tiår med sosialistisk vanstyre. At EU samtidig forsøker å eksportere sine reguleringer til Sør-Amerika, er en pris Milei og Brasils Lula ser ut til å ignorere for øyeblikket for å sikre økonomisk vekst.
Ratifiseringshelvete venter
Selv om avtalen nå signeres, trer den ikke i kraft umiddelbart. Nå venter den virkelige testen: Parlamentarisk godkjennelse i samtlige medlemsland. Dette systemet gir i praksis vetorett til særinteresser i hvert enkelt land. Det holder at vallonske bønder i Belgia eller en proteksjonistisk fløy i Østerrike setter seg på bakbeina, så kan hele avtalen kollapse.
Det er her vi står ved et veiskille. Fortsetter vi å la hensynet til ineffektive, subsidierte næringer diktere verdenshandelen, eller tør vi å slippe markedskreftene løs? Signeringen i Paraguay er første skritt, men så lenge politikere tror de kan vedta velstand gjennom skrivebordsreguleringer, vil den frie handelen forbli et gissel i byråkratiets korridorer.
For oss i Norge er lærdommen klar: Vi må slutte å late som om norske tollmurer er noe edlere enn andres. Frihandel tjener folket. Proteksjonisme tjener eliten.
Liberalistisk Allianse Norge
