En gigantavtale av episke dimensjoner – men hvem holder pennen?
EU og India har, etter det som kan beskrives som en diplomatisk kraftanstrengelse, landet rammene for det som fort kan bli «alle avtalers mor». Vi snakker om et håndslag som omfatter to milliarder mennesker. På overflaten ser dette ut som en våt drøm for enhver markedsliberalist: Avtalen tar sikte på å fjerne toll på over 90 prosent av varehandelen mellom to av verdens største økonomiske kraftsentre.
For oss som lever av å analysere markeder snarere enn å hylle politiske intensjoner, er tallenes tale krystallklar. Det indiske markedet er ikke bare stort; det er motoren som trolig skal holde verdensøkonomien i gang når Kina stagnerer. Å koble europeisk kapital og teknologi sammen med indisk vekstkraft og demografi er i teorien oppskriften på massiv velstandsøkning. Det er en seier for den globale arbeidsdelingen og en anerkjennelse av at handel skaper fred og fremgang.
Men, og dette er et stort men: I Brussel feires det sjelden uten at det ligger en intensjon om økt kontroll bak rusen. Medaljen har en bakside som er dekket av paragrafrytteri og «skrivebordspolitikk».
Frihandel eller eksport av regelverk?
Det er her dikotomien mellom reell frihandel og EUs «managed trade» kommer til syne. Mens indiske forhandlere er opptatt av markedsadgang for sine tekstiler, maskiner og tjenester, er EUs byråkrater besatt av noe annet: Harmonisering. Det høres tilforlatelig ut, men i praksis betyr det ofte eksport av et europeisk regelverk som er i ferd med å kvele vår egen konkurransekraft.
Som vi har sett i våre tidligere analyser av Mercosur-avtalen – en prosess som tok smertefulle 26 år grunnet endeløse kravspesifikasjoner – har EU en lei tendens til å bruke handel som et politisk pressmiddel. Faren er overhengende for at en avtale med India fylles til randen med «bærekraftsklausuler» og sosiale krav som i realiteten fungerer som skjult proteksjonisme. Dette er ikke handel på markedets premisser; det er forsøk på å styre indisk innenrikspolitikk fra kontorer i Belgia.
Konsekvensene for Norge: Gisler i midten
Selv om Norge formelt står på utsiden av EU, er vi gjennom EØS-avtalen bakbundet til det samme regimet. En avtale mellom EU og India vil sette standarden for norske eksportører. Det skaper et enormt press på norske særinteresser.
Vi må være ærlige om situasjonen her hjemme. Norske politikere elsker å prate varmt om internasjonalt samarbeid i festtaler, men i praksis tviholder vi på tollmurer som hører fortiden til. Som vi påpekte da EU og Mercosur signerte sin avtale, sitter norske forbrukere ofte igjen med regningen fordi landbrukslobbyen og proteksjonistiske krefter nekter å slippe til konkurranse. Skal norske bedrifter få del i det indiske veksteventyret, kan vi ikke møte dem med stengte dører her hjemme.
Geopolitikk forkledd som handel
Det er umulig å lese denne avtalen uten å se elefanten i rommet: Kina. Både Brussel og New Delhi har innsett at avhengigheten av Beijing er en strategisk risiko. Diversifisering er det nye moteordet. Men der markedet naturlig ville søkt nye partnere, forsøker politikerne nå å styre prosessen med hard hånd.
Vi ser konturene av en ny blokkdannelse. Europeisk industri trenger desperate nye markeder for å kompensere for en stagnerende hjemmebane tynget av energipriser og reguleringer. India trenger teknologi og investeringer. Men hvis prisen for denne tilgangen er at indiske bedrifter må underkaste seg EUs rigide byråkrati, kan vinningen gå opp i spinningen. India er en stolt nasjon med økende selvtillit; de lar seg neppe diktere av europeiske komiteer.
Veien videre: En advarsel mot systemtvang
Systemet har en innebygd treghet. Mens entreprenører i Mumbai og Berlin står klare til å handle i morgen, risikerer vi at ratifiseringen av denne avtalen blir en ny byråkratisk maraton. Vi husker alle hvordan særinteresser nesten felte CETA-avtalen med Canada. Støres moralske indignasjon over handelshindre hos andre hjelper lite hvis vi selv er låst i EU-systemets regelverkstvang.
For oss som tror på individets frihet, er budskapet enkelt: Slipp handelen fri. La indiske og europeiske aktører finne sammen basert på tilbud og etterspørsel, ikke basert på hvem som er flinkest til å fylle ut skjemaer. Dersom denne avtalen ender opp som et verktøy for «administrativt overherredømme» snarere enn økonomisk frigjøring, har vi tapt en historisk mulighet. Vi trenger åpne grenser for varer, ikke åpne sluser for nye direktiver.
La oss håpe fornuften seirer, og at norske politikere for en gangs skyld tør å stå på forbrukerens og verdiskapernes side, fremfor å beskytte systemets egne voktere.
Liberalistisk Allianse Norge
