Energigissel: EU nekter å slippe taket i kvotetyranniet

Hvor mye skal vanlige folk betale for at politikere skal føle seg moralsk overlegne?

Åtte EU-land har nå blokkert forslaget om å suspendere kvotehandelen. De kaller det «grønn omstilling». Vi kaller det et planøkonomisk angrep på europeisk industri. Ved å holde fast på kunstig høye CO2-priser i en tid med økonomisk usikkerhet, velger byråkratene systemet fremfor menneskene.

Data viser at ETS-systemet fungerer nøyaktig som planlagt: Det gjør energi så dyrt at produksjon i Europa slutter å lønne seg. For Norge er dette katastrofale nyheter. Gjennom vårt «fellesskap» med Europa importerer vi disse politisk styrte prissjokkene direkte inn i stua til norske barnefamilier. Det er ikke lenger tilbud og etterspørsel som bestemmer prisen på strøm, men et byråkratisk overherredømme som har bestemt at billig energi er en fiende. Dette minner om det vi ser i statlig energigranatsjokk, der verdiskapere gis en kald skulder til fordel for politiske mål.

Vi ser en økende dikotomi mellom de som leverer faktiske tjenester og de som lever av å regulere dem. Den virkelighetsfjerne kursen fra Brussel, støttet av lydige norske politikere, vil fortsette helt til korthuset faller. Løsningen er ikke mer regulering, men å skrote de kunstige barrierene for verdiskaping.

---

Energigissel: EU nekter å slippe taket i kvotetyranniet

Mens europeisk industri kjemper for livet og norske strømpriser dikteres av fiktive avgifter, nekter Brussel å pause sitt mest radikale klimaverktøy. Åtte EU-land har nå satt foten ned for enhver lettelse i kvotehandelen (ETS).

Beslutningen om å opprettholde det nåværende kvotesystemet kommer på et tidspunkt der europeisk konkurransekraft blør. Argumentet fra frontkjemperne for systemet – anført av Sverige, Danmark, Finland, Nederland, Luxembourg, Spania, Portugal og Slovenia – er at en suspensjon vil «avspore» innsatsen for klimaet. I realiteten betyr dette at man ofrer arbeidsplasser og privatøkonomi på ideologiens alter. Det er en del av det samme mønsteret vi ser i grønt byråkrati som påfører industrien eksplosive sjokkregninger.

Skrivebordspolitikk med dyre konsekvenser

Det er Italia som har ledet an i forsøket på å få en midlertidig stans i kvotehandelen for å redde stumpene av industriell produksjon. Italias forslag om å suspendere systemet ble imidlertid brutalt avvist av den nevnte blokken. Dette avslører en dyp splittelse i unionen: På den ene siden har du land som kjenner realøkonomien på kroppen, og på den andre siden har du den «grønne» alliansen som prioriterer byråkratiske målsetninger over alt annet.

EU-kommisjonens egne rapporter har lenge vist at ETS-systemet er det viktigste instrumentet for å tvinge frem et skifte. Men tvang er sjelden en god markedsstrategi. For de som faktisk produserer noe, oppleves dette som et politisk overherredømme. Prisen på CO2-kvoter fungerer som en skjult skatt som forplanter seg gjennom hele økonomien. Denne formen for overstyring kan sammenlignes med den biodrivstoff-tvang som fungerer som en skjult ekstraskatt på norske bilister.

Når nordiske studier bekrefter at prissjokk i karbonmarkedet har en direkte korrelasjon med engrosprisene på strøm, er det ikke lenger tvil: Dette er ikke et resultat av knapphet på ressurser, men av bevisst politisk styring. Ved å begrense tilgangen på kvoter, skaper politikerne en kunstig mangel som driver prisene opp.

Oss mot systemet

For norske verdiskapere er dette en varslet katastrofe. Vi er, gjennom EØS og utenlandskablene, koblet til et system styrt av byråkrater som ser på stabil og billig energi som et problem som må løses med avgifter. Det snakkes fjernt om «energisuverenitet» i Brussel, samtidig som man gjør seg avhengig av subsidier og importert, subsidiert teknologi for å overleve.

Denne virkelighetsfjerne politikken skaper et tydelig skille mellom de som sitter i sine kontorer i de store byene og de som må betale regningen. Ved å nekte å vise fleksibilitet – selv i en krisetid – viser de åtte EU-landene at systemets overlevelse er viktigere enn borgernes velferd. Det minner om en mentalitet der systemet skal reddes for enhver pris, mens regningen skyves over på skattebetalerne.

Veien mot industriell død

Dagens kurs er enkel å spå: Fortsatt høye priser, akselererende deindustrialisering og en stadig større statlig overstyring gjennom «kompensasjonsordninger» som bare flytter penger fra en lomme til en annen. Det er et paradoks at mens vi ser USA under en mer pragmatisk ledelse fokusere på energidominans og lave kostnader for industrien, velger Europa å binde seg selv til masten.

Hvis Norge skal beholde sin posisjon som en selvstendig økonomisk kraft, er vi nødt til å utfordre denne logikken. Vi kan ikke tillate at norske naturressurser blir et instrument for EUs feilslåtte eksperimenter. Når våre naboland Sverige og Danmark velger å blokkere fornuftige lettelser i energiprisene, må norske politikere tørre å stille spørsmålet: Er dette en klubb som tjener våre interesser?

Løsningen er ikke «sterkere og mer stabile» kvotemarkeder, slik reformen som skal diskuteres neste uke legger opp til. Løsningen er en retur til markedsøkonomiske prinsipper der reell produksjon verdsettes høyere enn politiske poeng.