De stengte reaktorene og regningen som kom

Regningen ankommer

Brent-olje handles over 100 dollar fatet. Gassprisen i EU har doblet seg. Strømprisene klatrer. Iran-krigen lukket Hormuzstredet og sendte sjokkbølger gjennom europeiske energimarkeder allerede i mars 2026. Nå varsler EU-kommisjonens økonomikommissær Valdis Dombrovskis tiltak mot de høye energiprisene i hele unionen.

Men tiltakene kommer sent. Svært sent.

Det Europa opplever nå er ikke bare konsekvensen av en krig i Persiabukta. Det er regningen for et tiår med energipolitiske feilvalg — en rekke beslutninger tatt i Brussel og i europeiske hovedsteder som satte ideologi foran forsyningssikkerhet.

Feilene som hopet seg opp

Atomkraften ble faset ut

I mars 2026 innrømmet EU-kommisjonens president Ursula von der Leyen det som lenge var politisk umulig å si høyt: Europa begikk en strategisk feil da kontinentet snudde ryggen til atomkraft.

Tysklands avvikling av sine siste tre reaktorer i 2023 er det tydeligste eksempelet. Landet stengte ned 4 gigawatt pålitelig grunnlastkraft — og erstattet det med mer gass og mer import. Forbundskansler Friedrich Merz kaller det nå en «alvorlig strategisk feil». Men reaktorene er borte. De kan ikke startes igjen. Det tar 15–20 år å bygge nye.

EU har rundt 100 reaktorer i 12 land. De produserer nær en fjerdedel av unionens strøm. Men i stedet for å bygge videre, valgte store europeiske land å fase dem ut — uten at alternativene var på plass.

Russisk gass ble ryggraden

Russland leverte i 2021 nær 45 prosent av all gassen EU trengte. Det var ikke et uhell. Det var et bevisst politisk valg gjort over tiår — billig russisk gass finansierte det grønne skiftet og holdt industrien konkurransedyktig.

Da Russland invaderte Ukraina i 2022, kollapset denne strategien over natten. Europa måtte kutte russisk gassimport på rekordtid — noe som aldri var planlagt som del av klimapolitikken. Prisen ble en energikrise som sendte millioner av europeere inn i energifattigdom vinteren 2022–2023.

I februar 2026 kjøpte EU-aktører fortsatt LNG fra Russlands Yamal-anlegg. Avhengigheten er ikke brutt — bare omdistribuert.

Det grønne skiftet uten ryggdekning

Vindmøller og solceller produserer ikke strøm når det ikke blåser og ikke skinner. Europa bygde ut fornybar kapasitet — men kuttet i grunnlastkraft før lagringsteknologi og nettkapasitet var på plass. Resultatet er et system som er ekstremt sårbart for ytre sjokk.

Iran-krigen i 2026 viste dette med brutal tydelighet. Da Hormuz stengte og LNG-prisene eksploderte, hadde Europa ingen buffer. Gasspottprisen doblet seg på uker. Norsk gass steg dramatisk i verdi. Men norsk produksjon kan ikke alene dekke Europas behov.

Hva som faktisk virker

Atomkraft — den eneste skalerbare løsningen

Von der Leyens kursendring i mars 2026 pekte på Small Modular Reactors (SMR) og forenkling av konsesjonsregler. Frankrike bygger allerede EPR2-reaktorer ved Penly. Slovakia er nær å sette Mochovce 4 i drift. Belgia snudde — og opphevet atomutfasningsloven fra 2003.

Men atomkraft tar tid. Nye reaktorer er tidligst operative om 10–15 år. SMR-teknologien er lovende, men ikke enda kommersiell i skala. Det hjelper lite på prisene i 2026.

Storbritannia stanset oljeleting og gjør seg avhengig av import — et valg LA Norge har analysert som britisk energiselvmord. Frankrike snudde og gjenåpnet for olje- og gassleting — en erkjennelse av at den grønne drømmen ikke holder i møte med virkeligheten.

Olje og gass — broen ingen vil snakke om

Hormuz-krisen gjorde det åpenbart: Europa er strukturelt avhengig av fossil energi. Rundt 38 prosent av EUs primærenergi er importert olje og petroleumsprodukter. Gass utgjør over 20 prosent av strømproduksjonen.

Energieksperter er tydelige — uten olje og gass som bro vil omstillingen til fornybar skape gjentatte prissjokk. Norsk gass er Europas viktigste buffer. Men norsk produksjonskapasitet er begrenset, og nye felt tar år å sette i drift.

Det som trengs er en ærlig erkjennelse Europa lenge har unngått: det grønne skiftet kan ikke gjennomføres uten fossil ryggdekning i overgangsfasen. Konsekvensene treffer allerede norsk industri. Yara, Inovyn og Ineos har skrotet prosjekter på Herøya — 10 000 jobber kan stå i fare som direkte følge av strømsjokk og manglende lønnsomhet.

Dombrovskis’ tiltak — hva kan EU faktisk gjøre nå?

På kort sikt er handlingsrommet begrenset. Historien viser at EU-kommisjonen sliter med å finne hurtigvirkende tiltak. I 2021 og 2022 endte krisemøter med markedsreformer og støtteordninger — men prisene falt først da gassmarkedet normaliserte seg.

Det EU kan gjøre nå: akselerere LNG-kapasitet, forenkle konsesjoner for ny energiproduksjon, lempe på klimakvotesystemet ETS midlertidig for kraftproduksjon, og — viktigst — slutte å behandle olje og gass som fiender i en fase der de er livslinjer.

Det politiske ansvaret

Von der Leyen var selv del av den tyske regjeringen som støttet atomutfasingen etter Fukushima. Hennes innrømmelse i mars 2026 er historisk — men den kommer etter at skaden er gjort.

Europa har brukt 15 år på å bygge en energipolitikk basert på idealistiske antagelser: at Russland var en pålitelig partner, at fornybar ville skalere raskt nok, at atomkraft var for farlig og for dyrt. Samtlige av disse antagelsene viste seg feil.

Iran-krigen er ikke årsaken til Europas energikrise. Den er katalysatoren som avslørte sårbarheten som allerede lå der.