Den nylige støtten fra Italias statsminister Giorgia Meloni til den amerikanske visepresidenten J.D. Vance markerer et bemerkelsesverdig skifte i transatlantisk konservativ politikk. Alliansen utfordrer de europeiske elitene, samtidig som de tar til orde for skjerpet innvandringskontroll, nasjonal suverenitet og vestlige kulturelle verdier. Dette partnerskapet gjenspeiler et voksende konservativt momentum i Europa og USA, der begge lederne kritiserer overdreven byråkratisering og globalisering. Deres felles visjon antyder en bredere bevegelse som kan omforme den tradisjonelle politiske dynamikken mellom Europa og USA.
Melonis støtte til Vances standpunkt representerer en voksende transatlantisk konservativ allianse som utfordrer det tradisjonelle europeiske politiske etablissementet. Den italienske statsministeren kritiserte spesielt de europeiske elitene for deres selektive indignasjon, og bemerket at de er tause om viktige spørsmål som strategisk autonomi og massemigrasjon, samtidig som de er raske til å kritisere konservative synspunkter.
Europeiske eliter forblir tause i viktige spørsmål som migrasjon, mens de skynder seg å fordømme konservative synspunkter, noe som avslører deres selektive prinsipper.
I sine kommentarer forsterket Meloni Vances advarsel om Europas økende avhengighet av autokratiske regimer og kontinentets kapitulasjon til det hun beskrev som «wokeness, byråkrati og merkantilisme». Denne samstemmigheten med Vances perspektiv viser en felles visjon for vestlige konservative verdier og nasjonal suverenitet. Melonis virtuelle CPAC-tale befestet ytterligere den voksende alliansen mellom amerikanske og europeiske konservative ledere. Italias suksess med å redusere illegal migrasjon med 60 % styrker hennes posisjon når det gjelder grensesikkerhet og innvandringskontroll.
Støtten til Vance strekker seg lenger enn bare politisk retorikk. Begge lederne har uttrykt liknende bekymringer når det gjelder AI-regulering, og Vance tar til orde for minimal statlig inngripen i teknologisk utvikling – et standpunkt som står i skarp kontrast til EUs strenge reguleringstilnærming. I tillegg gjenspeiler deres engasjement for markedskonkurranse en tro på selvreguleringens evne til å fremme innovasjon og økonomisk vekst.
Partnerskapet mellom Meloni og Vance signaliserer et potensielt viktig skifte i de transatlantiske forbindelsene, særlig ettersom begge lederne understreker viktigheten av å bevare vestlige kulturelle verdier og nasjonal identitet. Deres felles kritikk av det europeiske byråkratiet og støtte til mer selvstendige nasjonale beslutningsprosesser representerer en utfordring for den tradisjonelle EU-konsensusen.
Melonis støtte til Vance kommer på et viktig tidspunkt da forholdet mellom Europa og USA er under lupen, særlig når det gjelder spørsmål som støtte til Ukraina og teknologisk regulering. Deres felles standpunkter tyder på en voksende konservativ bevegelse på begge sider av Atlanterhavet, som står samlet i opposisjon til det de anser som overdreven globalisering og kulturliberalisme.
Denne utviklingen kan få vidtrekkende konsekvenser for det fremtidige forholdet mellom USA og Europa, særlig når begge nasjoner skal håndtere utfordringer knyttet til innvandring, teknologiske fremskritt og strategisk autonomi. Støtten fra Meloni til Vance sine standpunkter tyder på at Amerika først-politikken kan bli stadig mer akseptert blant europeiske konservative ledere som deler den samme bekymringen for utviklingen på kontinentet.
Liberalistisk Allianse Norge
